Debatt, Stavanger Aftenblad 30.10.2015:
– Når dokumentasjon for effekt av barnevernstiltak har uteblitt, sitter vi igjen med et barne-vern som baserer sin virksomhet på skjønn og ikke på resultater.
Aktører innenfor barnevernet har etterlyst etterrettelig kritikk. Bakgrunnen for dette er at barnevernsetaten i Norge mener at bekymringsmeldingen som har kommet fra 150 fagfolk, med psykolog Einar Salvesen og menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune i spissen, er for lite presis og ikke holder faglig mål.
GAMLE PREMISSER
Situasjonen i dag er at svært mange familier uttaler at de har blitt utsatt for overgrep fra barnevernet, og at endel fagfolk som er indirekte eller direkte involvert mener det samme. Det som etter min mening er like urovekkende, er myndighetenes vilje til å drive barnevern på gamle premisser, når forskning i offentlig regi ikke har klart å bevise at barnevern virker.
Bufdir har nylig publisert rapporten «Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak», hvor det blant annet uttales at vi vet lite om virkningene av de mest brukte barnevernstiltakene. Det slås fast at barn og unge som har hatt tiltak av barnevernet, klarer seg dårligere som unge voksne enn barn og unge som aldri har fått barneverntiltak. De uttaler også at vi ikke kan vite om dette er en konsekvens av tiltakene, og at vi heller ikke kan vite om det skyldes at tiltakene ikke virker. I tillegg konstaterer forskerne at vi ikke kjenner til kost-nytte effekten for barnevern i samfunnet.
Sammenlignende studier fra Danmark har konkludert med at barn som havner i barnevernets omsorg, klarer seg dårligere enn barn i samme risikogruppe som ikke omsorgsplasseres.
BASERES PÅ SKJØNN
Når dokumentasjon for effekt av barnevernstiltak har uteblitt, sitter vi igjen med et barnevern som baserer sin virksomhet på skjønn og ikke på resultater. Mye tyder på at barnevernet i denne skjønnsutøvelsen i altfor liten grad vektlegger farene ved omplassering: Barn i offentlig omsorg har svært mye høyere dødelighet enn andre barn. De klarer seg dårligere i livet enn andre, ikke minst psykisk og i forhold til arbeid og skole. Mange barnevernsbarn har blitt utsatt for seksuelle overgrep i barnevernets omsorg, og det er også kjent at mishandling i form av fysisk tvang er et problem i barnevernsinstitusjoner.
ETTERVIRKNINGER
I et medisinsk perspektiv kan adskillelsen mellom barn og foreldre i seg selv betraktes som en form for psykisk tvang med potensielt livsvarige ettervirkninger.
Med utgangspunkt i den faktakunnskapen vi er i besittelse av, er det høyst usikkert om barn som havner i offentlig omsorg får det bedre enn de hadde det hjemme hos sine egne foreldre. Likevel er de fleste enige om at barn må adskilles fra sine foreldre når de utsettes for incest, alvorlig mishandling og uavhjelpelig vanskjøtsel, noe som likevel bare gjelder et mindretall av sakene.
FRA VONDT TIL VERRE
For andre tilfeller kan vi etter min mening ikke utelukke at et større antall barn går fra vondt til verre når samfunnet griper inn med tiltak. Årsaken til dette er at barnevern hovedsaklig drives med virkemidler som kan ha mange skadevirkninger for barna, uten at de samtidig har noen dokumenterbar positiv effekt.
Ragnvald Bjørgaas Petersen
lege