Av advokat Ieva Zigure Rise i Ordet Fritt
Jeg som prosessfullmektig for barnas foreldre i Norge ser gang på gang det som en ikke forventer å se i et land som Norge som gjerne ønsker å fremstå som et foregangsland for menneskerettigheter.
Den 15. desember 2015 kom Barne- og likestillings departementet med nye retningslinjer for hvordan barneverntjenesten skal arbeide i saker med familier med utenlandsk opprinnelse. Disse retningslinjene er basert på et lovverk som har eksistert i årevis. Problemet har vært at barneverntjenestens praksis i disse saker ofte ikke har vært i samsvar med lovverket. Det er et håp at disse retningslinjene skal bidra til å endre barneverntjenestens praksis som frem til nå, i mange tilfeller har vært og fortsatt er vanskelig å forstå både for nordmenn og utlendinger. Barneverntjenestens praksis spesielt i saker med utenlandske barn ofte har vært i strid med både den europeiske menneskerettskonvensjonen og barnekonvensjonen og dette er blitt begrunnet av hensynet til ”barnets beste”.
En ting er at barneverntjenesten griper inn i familier med tvang og tar barnet ut av hjemmet. En annen ting er – hva gjøres med barnet etter at barnet er tatt ut av hjemmet. Etter min erfaring har barneverntjenestens praksis hittil nå på dette punktet vært i strid med grunnleggende menneskerettigheter. Dette spesielt i saker som berører barn med en annen opprinnelse enn det norske. Ofte i kontakten med barneverntjenesten hører jeg at barneverntjenesten sier at de utenlandske barna skal behandles helt likt som etnisk norske barn. Dette betyr at disse barna blir plassert i norske beredskaps- eller fosterhjem, kontakten med foreldrene er sjelden og det finnes en god del tilfeller hvor foreldre blir nektet samvær med barna og hvor barna i løpet av kort tid glemmer sitt morsmål, kultur, identitet og tilhørighet. Tilfeller hvor kontakten mellom barn og foreldre blir nektet, har ofte årsaken i at foreldrene har sagt at de ønsker å ta barnet og reise tilbake til sitt hjemland.
Med slektninger og besteforeldre, spesielt hvis de ikke bor i Norge, har disse barna vanligvis ikke noe kontakt. Dette betyr at barneverntjenesten sier at de behandler utenlandske barn på samme måte som norske barn, men resultatet blir at utenlandske barn i praksis blir forskjellsbehandlet (diskriminert) på den måten at de mister sitt morsmål, kultur, religion, tilhørighet til sitt folk og også storfamilien. Som regel de fleste fra barnets storfamilie og slektninger bor i hjemlandet og kan ikke norsk. På denne måten blir utenlandske barn under norsk barneverntjenestens omsorg assimilert i Norge. Tilbakeføre disse barna til foreldrene etter en stund kan bli så å si umulig spesielt dersom barnas foreldrene ikke kan norsk. I slike tilfeller kommer man fort opp i en situasjon hvor etter en stund må foreldrene kommunisere med barna via tolk og hvordan kan man da tilbakeføre barnet til foreldre som ikke har et felles språk med barnet.
Det er også relativt vanlig at en av barnets foreldre ikke bor i Norge, oftest far. Jeg ser gang på gang at i slike situasjoner blir ikke far en gang kontaktet av barneverntjenesten. Etter både norsk og internasjonal lov, skal man kontakte den andre foreldre i en såpass alvorlig situasjonen som akuttvedtak eller omsorgsovertagelse . Man må også undersøke mulighetene for å plassere barnet hos slektninger eller i nettverket uansett om det er i Norge eller utlandet.
Dersom barnets slektninger ikke bor i Norge, så er det en hard prosess å få overtalt norsk barneverntjeneste til å samarbeide med opprinnelseslandet til barnet og foreldrene samt å vurdere om barnets beste vil være å vokse opp hos slektninger i hjemlandet eller å vokse opp under det offentliges omsorg i Norge. Dessverre ser jeg gang på gang at tanken i Norge hos barneverntjenesten er at det uansett er best å vokse opp i Norge. Vurderingen om at barnets beste er å vokse opp i Norge under det offentliges omsorg blir etter min erfaring ofte tatt automatisk uten at barneverntjenesten en gang har vært i kontakt med barnets og foreldrenes hjemland.
Vanligvis, i saker som jeg har, bistår jeg foreldrene i å få kontakten med barnets slektninger både i Norge og hjemlandet samt hjemlandets myndigheter. Dessverre, selv i tilfeller hvor et annet lands barneverntjeneste, departement eller ambassade ber om at barna returneres til hjemlandet da barnet har slektninger der som kan ta vare på barnet, gi barnet omsorg, familiens kjærlighet, morsmålet, kultur, religion og tilhørighet til både sitt folk og sin slekt, ser jeg som regel likevel at den norske barneverntjenesten ofte har en sterk uvilje å la barnet flytte til hjemlandet. I stedet for å forsøke å samarbeidet med et annet land og å kartlegge løsninger for barnets beste, ser jeg heller at barneverntjenesten går inn i en slags forsvarsposisjon hvor de leter etter argumenter for å holde det utenlandske barnet under det offentliges omsorg i Norge. Det er vanlig at brev fra andre lands barneverntjeneste, departement eller til og med ambassader ikke blir besvart. Dessverre heller ikke alltid domstolene er interessert i å høre vitner fra barnas og foreldrenes hjemland.
Jeg har opplevd at barneverntjenesten går inn på internett og søker informasjon om barnas hjemland, og da gjerne ensidig negativ informasjon, i stedet for å ringe eller på en annen måte kontaktet det aktuelle landets myndigheter som de har fått flere brev fra i den konkrete saken.
Det hadde vært fint om oppveksten under barneverntjenestens omsorg hadde vært ideell. Dessverre er det ikke slikt. Disse barna, som kjent, opplever ofte bytte av nye og nye saksbehandlere og fosterhjem, og barna vokser opp som et navn i tallrike vedtak, referater og rapporter. Når disse barna blir store, så kommer mange av disse dårlig ut på ulike type statistikker. Barneverntjenesten selv ser det som risiko å ha vokst opp under barneverntjenestens omsorg dersom disse barna som voksne får barn.
Disse er noen av grunner hvorfor det er så mye kritikk mot den norske barneverntjenesten. Det er ofte vanskelig å forstå – hvordan kan man mene at det beste for utenlandske barn er å vokse opp under det offentliges omsorg i Norge og således bli assimilert i den norske kulturen, som innebærer å miste sitt morsmål, religion, bånd til sin identitet og slekt… i stedet for heller å kunne vokse opp hos sine slektninger i hjemlandet. Hva er barnets beste og hva er minst inngripende?
Jeg ser også at de ansatte i barneverntjenesten ofte er svært følsomme dersom man skriver om dette eller snakker om dette på en kritisk måte i media. Men hvordan kan man få til endringer dersom diskusjon ikke er ønskelig og det ikke finnes åpenhet for hva som egentlig foregår. Barneverntjenesten selv setter det nærmest som krav til foreldrene at de skal innrømme sine svakheter og feil. Det ville vært ønskelig at også barneverntjenesten kunne innrømme sine svakheter og feil akkurat slik de krever det av foreldrene, for da ville også samarbeidet for barnets beste vært mer vellykket