Foreningen for Barnets Beste

Dette system ble sterkt kritisert, særlig av Gerd Benneche med sin bok fra 1967 om rettssikkerhet i barnevernet. Den nye loven skulle i større grad sette barnas interesser i sentrum, og ivareta rettssikkerheten. Barnevernsnemndene ble nå erstattet av fylkesnemnd, bestående av en jurist, to tilkalte sakkyndige medlemmer og to lege-medlemmer.

Omsorgsovertakelse kan representere det mest inngripende vedtak overfor enkeltmennesker. Mange vil oppleve vedtak i fylkesnemnda som langt mer vidtgripende og alvorlige enn en streng fengselsstraff. Men selv i de enkleste straffesaker, som et biltyveri eller en promillesak, er rettssikkerhetsgarantiene adskillig bedre. Det er vår erfaring at den manglende rettssikkerhet nærmest inviterer til at det skjer overgrep også etter den nye loven.Politiets etterforskningsoppgaver i straffesaker kan minne om barnevernsarbeiderens utredning. Begge skal finne frem til de faktiske forhold: Om den tiltalte frifinnes eller dømmes, eller om barnet skal fjernes fra sin familie. Politiutrederens rolle er nøye regulert i straffeprosessloven og forskrifter: Ingen må forklare seg for politiet, men skal gjøres kjent med sine rettigheter, den siktede har rett til å være bistått av forsvarer, og avhøret blir gjennomlest eller opplest, og man kan komme med endringer, presiseringer, rette opp misforståelser m.m.I barnevernssaker er dette helt annerledes. Man mangler fullstendig regler for innhenting av informasjon. Den enkelte barnevernsarbeider avgjør fritt om samtaler med impliserte tas over telefon eller ved personlig fremmøte. I stor grad benyttes telefon i så måte. Den avhørte foreholdes ingen rettigheter og heller ikke mulige konsekvenser av saken. Ofte nevnes det ikke engang at de opplysninger som gis, blir skrevet ned og brukt i saken. Man får ikke lest opp det saksbehandler skriver ned, og opplysningene blir ofte nedskrevet uten at det stilles et eneste kontrollspørsmål. Den informasjon som innhentes, nedskrives på en måte som synes å være av sterk subjektiv karakter, preget av den enkelte saksbehandlers oppfatning.Informasjonen blir også i stor grad sortert, ut fra hva den enkelte saksbehandler anser for å være relevant.

Vi opplever gang på gang at våre klienter og vitner ikke kjenner seg igjen overhodet når de blir foreholdt det som er protokollert i dokumentene. Pga. systemet i fylkesnemnda med utstrakt bruk av skriftlig materiale i stedet for å holde seg til muntlighetsprinsippet, som er helt sentralt i straffesaker og sivilprosessen utenom barnevernssaker, kan skriftlige «vitneutsagn» blir brukt hemningsløst. Det saksbehandler skriver ned – uansett hvor galt det er referert – blir ofte et viktig bevis i seg selv. I barnevernssaker bygges det derfor ofte på annen-, tredje- og fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger.

Anonyme meldinger vil det være umulig å forsvare seg mot, fordi man ikke vet hvem kilden er, om kilden er troverdig, om kilden har førstehånds kunnskap, eller bare har hørt mer eller mindre løse rykter, om kilden står i et motsetningsforhold til foresatte osv.

I straffesaker vil det være helt umulig og ulovlig å bruke anonyme henvendelser på denne måte. I rundskriv har Riksadvokaten sterkt advart mot bruk av anonyme kilder, og nevner spesielt at disse ofte er diktert av hevn, misunnelse eller ondskap, og at man gjør rettest i å gå ut ifra at dette er tilfelle.

Det er ofte behov for sakkyndig utredning i barnevernssaker. Gang på gang oppnevner barnevernet, uten forutgående kontakt og fullstendig over hodet på den private part, sakkyndige. Ofte benyttes da sakkyndige med tilknytning til barnevernet, eller sakkyndige satt opp på lister utarbeidet av barnevernet. Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk avhengig av barnevernet, ofte tidligere ansatte eller med nær tilknytning her.

Slike sakkyndige opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet uten at den private part er tilstede, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part, før utredningen er påbegynt. I sakkyndige rapporter kan vi ikke sjelden lese at de sakkyndige ukritisk bygger på helt feil faktisk grunnlag, f.eks. barnevernets subjektive nedtegning av vitneforklaringer, angivelig «referater», som sterkt bestrides av vitnene selv.

I straffe- og barnefordelingssaker er det selvsagt at det er retten som oppnevner sakkyndige, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg. Det ville ha medført ramaskrik om politiet, fordi de satt med økonomiske midler, ensidig skulle kunne oppnevne sakkyndige, eller om den rike part i en barnefordelingssak skulle kunne bestemme dette, fordi den annen part ikke har midler. I barnevernssaker er det barnevernet som har midler og derfor ofte tiltar seg retten til diktatorisk å oppnevne sine sakkyndige. Om et barn skal fortsette å bo hos sine foreldre eller ikke, vil ikke sjelden være avhengig av om den ene eller den annen sakkyndige oppnevnes. Vi har opplevet saker der de sakkyndige oppnevnt av barnevernet har gitt klare konklusjoner om omsorgsovertakelse, hvoretter vi etter lang kamp, og kanskje pga. tilfeldigheter i tillegg, har fått oppnevnt nye sakkyndige. Disse har så slaktet de tidligere rapporter, og konkludert med at det beste for barna er at de forblir hjemme.

I straffesaker må de rettspsykiatrisk sakkyndige sende sin erklæring til Den rettsmedisinske kommisjon, som veier rapportens faglige innhold, både premisser, vurdering og konklusjon. Sakkyndige utredninger i barnevernssaker avgis derimot uten noen form for overordnet faglig kontroll, noe som ikke sjelden medfører at man kan lese de mest selsommme uttalelser i rapporten. F.eks. at mor misbruker heroin, basert på blod- eller urinprøve som kun viser at mor har tatt Paralgin Forte, som viser seg å være foreskrevet av lege. I et annet tilfelle konkluderte den sakkyndige med at far var kronisk narkotikamisbruker, basert på urinprøver som ikke tilfredsstilte de gjeldende minstekrav. Vi kunne ha gitt ytterligere eksempler, nærmest i det uendelige.

Barnevernet avgir sin innstilling, som ofte er et sammendrag av negative opplysninger om de foresatte. Ikke sjelden uttaler barnevernsarbeiderne seg om en rekke av de vanskeligste spørsmål innen medisin, psykologi, pedagogikk og jus med en overfladiskhet som av og til er henimot grenseløs. Vi har lest reservasjonsløse omtaler om et barns utseende, særlig hodeform, som bevis for at mor misbrukte alkohol under svangerskapet.

Behandlingen i fylkesnemnda er en prosessuell bastard. Man skal holde seg til sivilprosessens regler «så langt disse regler passer». Dette betyr at prosessen i fylkesnemnda varierer fra fylkesnemnd til fylkesnemnd – et prosessanarki med et sammensurium av bevisførsel, lesing av dokumenter som egentlig er skriftlige meningsytringer, skriftlige vitneopptegnelser som igjen blandes med muntlige forklaringer i nemnda. Noen ganger ønsker nemnda de sakkyndige tilstede, andre ganger ikke. Noen ganger dukker det plutselig opp nye opplysninger fra den offentlige part, opplysninger som barnevernet har sittet med lenge, uten å bekjentgjøre dem på forhånd. Det refereres til skriftlige opptegnelser fra anonyme vitner – til dels rene slarveopplysninger som opphøyes til sannhet.

Den manglende rettssikkerhet som Benneche beskrev for 32 år siden, er ikke særlig bedret etter at vi fikk ny lov i 1992. Kanskje er grunnen til rettsløsheten at det ofte dreier seg om samfunnets svakeste. I tillegg er saker om omsorgsovertakelse i et lukket system, der presse og offentlighet ikke har adgang, og der byråkratiet får leve i fred i sin egen verden, og kan møte kritikk med taushet, under henvisning til taushetsplikt.

Så lenge systemet får fortsette å leve som i dag, vil overgrep skje i rettsløshetens navn.

Av Fridtjof Feydt, advokat og Christine Hamborgstrøm, advokat