I boken: Utfordringer for å leve sammen. Transculturalism, Migration, Exploitation Utgiver: Mimesis International Redaktører: Susan Petrilli (Ed), Mimesis International, 2017

Av Dee Michell, University of Adelaide

I denne artikkelen argumenterer jeg for at nåværende uttrykk som beskriver den bevisste og ubevisste fremmedgjøringen av barn fra fødselsforelder/-er, er utilstrekkelige til å beskrive eller redegjøre for fremmedgjøringen som oppleves av de som har vokst opp i australsk fosterhjem. I stedet er et nytt uttrykk, «systemisk familiær fremmedgjøring», berettiget.

Tenk deg et lite barn, nesten fem år og med kort lyst hår, som sitter ivrig fremover på en sofa, ønsker å glede, lytter oppmerksomt til hvert ord. Kvinnen hun har begynt å kalle «mamma» forteller henne om et bursdagskort. «Dette er fra bestemoren din» sier kvinnen grovt, flehmening mens hun plonger kortet på peishylla. «Jeg vet ikke hvordan hun kom til å ha adressen min, hun burde ikke ha den. Hun sendte deg en gave i fjor også, og jeg ringte avdelingen da og fortalte dem at jeg ikke ville at noen fra din virkelige familie skulle vite adressen min. Jeg føler meg ikke trygg med din ekte familie; de kan komme og ta deg bort.» Barnet lengter etter å ta på kortet og lurer desperat på gaven hun aldri fikk, men sier ikke noe. I stedet, og fordi hun er opptatt av å være «flink», tar hun stille inn beskjeden om at det er noe farlig med hennes «ekte» familie, og hennes nye mor beskytter henne mot dem.

På tidspunktet for scenen ovenfor var jeg et lite barn, og min fostermor var en ruvende autoritetsfigur, en storhet. Hun hadde makten til å kontrollere hvem som kom inn og ut av livet mitt, og hun utøvde det med stålfast besluttsomhet. Snart ble forespørsler fra min ‘ekte’ far om å se meg avslått med den begrunnelse at fosterfamilien min ville være borte på ferie; ingen alternative datoer ble arrangert. Til slutt ga min «ekte» far opp og signerte adopsjonspapirer, og bestemte at jeg var fornøyd der jeg var. Det ble ikke gjort noen ordninger for at jeg skulle holde kontakten med mine brødre og søster. Jeg hadde ikke sett min ‘ekte’ mor igjen etter at vi seks ble arrestert i 1959, og dømt for å ha blitt forsømt i januar 1960. Jeg ble regelmessig minnet av fostermoren min om at min ‘ekte’ mor ikke elsket meg, ikke elsket meg. bry seg om meg. Hvis hun hadde gjort det, ville jeg ikke blitt overlatt til å sulte sammen med mine brødre og søstre, og hun, fostermoren min, hadde vært vitne til konsekvensene av den omsorgssvikten i form av sår nedover beina mine. Påminnelser om å være takknemlig for alt min fostermor hadde gjort for meg i fraværet av min «ekte» mor var konstant gjennom årene.

Da jeg dro hjemmefra i en alder av atten år var jeg den ruvende skikkelsen, mye høyere enn noen andre i fosterfamilien min, en mistilpasning på fysisk og andre måter. Til tross for hennes verste innsats hadde ikke fostermoren min vært helt i stand til å fjerne et psykologisk behov for min fødefamilie, selv om tilknytningen jeg følte var høyst ambivalent på det tidspunktet. Oppmuntret av venner som mente fødselsfamilieforbindelser var viktige, fortsatte jeg i all hemmelighet søket etter min «ekte» familie som begynte i de senere årene av videregående. Å se bilder av foreldrene mine for første gang var å se på ansikter både kjente og merkelige, da jeg lignet slående med min fødefar, og min mors ansikt gjenspeiles i min yngre søsters. Selv om det ikke var noen eventyrgjenforening med min fødselsfamilie, betydde det enormt å føle seg, uansett hvor svakt, forankret i en biologisk arv.

I noen tid kjente jeg ikke igjen at fostermoren min hadde engasjert seg i en praksis som kan kalles «mødrefremmedgjøring». ‘ eller ‘foreldrefremmedgjøring’, selv om ingen av disse uttrykkene er helt hensiktsmessige. Konseptet med mødrefremmedgjøring er velkjent blant australske akademikere og fagfolk som jobber innen vold i hjemmet eller i nære relasjoner. Anne Morris (2010) identifiserte fenomenet i løpet av 1990-tallet, og uttrykket brukes nå om spekteret av taktikker brukt av hovedsakelig mannlige voldsutøvere for bevisst å skade forholdet mellom mødre og barn. I mitt tilfelle var det imidlertid ikke en mann som benyttet seg av «kjønnede konstruksjoner som fornedrer kvinner og fordeler menn» (Morris, 2009, s. 414), men en kvinne som gjorde det for å fordele seg selv. Mens «mødrefremmedgjøring» er en passende beskrivelse for nedverdigelsen av min «ekte» mor gjennom årene, inkluderer den ikke de tidlige angrepene på min «ekte» familie. Heller ikke den kjønnsinkluderende ‘foreldrefremmedgjøringen’ er spesielt treffende fordi den vanligvis forbindes med separasjon og skilsmisse i ikke-voldelige ikke-fosterfamilier (Godbout & Parent, 2012). Når det er bitterhet, danner den ene forelderen en allianse med et barn mot den andre forelderen, i ekstreme tilfeller som resulterer i at barnet avviser den forelderen (Kelly & Johnston, 2001).

Som forventet i begynnelsen viser jeg derfor i denne artikkelen at det er tilstrekkelig bevis i et lite, ikke-representativt utvalg av selvfortellinger om fosterhjem til å rettferdiggjøre utformingen av en ny expression, ‘systemisk familiær fremmedgjøring.’ Jeg begynner med en kort gjennomgang av mors fremmedgjøring og foreldrefremmedgjøring for å fastslå hvordan jeg kommer frem til min definisjon av systemisk familiær fremmedgjøring. Jeg fortsetter så med utdrag fra fortellinger av tidligere fosterbarn for å illustrere på hvilke måter verken mors eller foreldres fremmedgjøring på en adekvat måte kan forklare summen av fremmedgjørende opplevelser disse overlevende beskriver, og hvorfor systemisk familiær fremmedgjøring er et mer hensiktsmessig uttrykk.

Mors fremmedgjøring

Anne Morris er hovedforkjemperen for mors fremmedgjøring, litteraturen om hvilke synes først og fremst å være begrenset til Australia. Morris’ banebrytende arbeid har vært et viktig tillegg til materialet om vold i hjemmet. Som Morris påpeker, blir vold i hjemmet, eller vold mellom nære partnere, for det meste utført av menn mot kvinner, og involverer voldelig atferd som brukes til å «utøve makt og kontroll over kvinner og barn» (Morris, 2009, s. 415). En voldelig taktikk er «mødrefremmedgjøring», en form primært for følelsesmessig overgrep som brukes i voldelige husholdninger for å bryte båndene mellom en kvinne og hennes barn. Morris identifiserte en rekke tvangsstrategier som inkluderer å fortelle et barn at moren deres ikke elsker dem, og som har til hensikt å

:…diskreditere kvinner som søker beskyttelse for seg selv og/eller barna sine, samordne barn med gjerningsmenn, coache barn i voldelige praksiser og rekruttere dem til å begå overgrep (Morris, 2009, s. 416).

Som en form for hjernevasking, bidrar mødrefremmedgjøring til et «nett av fange» for kvinner og barn, via hvilket gjerningsmannens «stemme og hans ‘sannhet’ sive inn i kvinners og barns sinn og vesener på komplekse og gripende, men ofte uhåndgripelige måter» (Morris, 2009). Ikke overraskende kan det oppstå vanskeligheter i et barn (og deres mor) når de opplever konflikter med det som presenteres av den mektige gjerningsmannen. Mødres fremmedgjøring kan derfor bli sett på som en form for barnemishandling så vel som en ingrediens i vold i hjemmet, og dets lumske, uhyggelige effekter kan være langvarige og traumatiske (Morris, 2010, s. 223-224). I følge Morris er det en kvalitativ forskjell når kvinner misbruker menn og barn fordi overgrep fra kvinner ikke er «støttet og vedlikeholdt av makrohierarkiske kjønnsstrukturer» (2010, s. 225). Når det gjelder fosterhjem, var imidlertid fremmedgjøring av barn fra fødselsfamilier grunnleggende for starten i Australia (Barbalet, 1983). Derfor har denne formen for fremmedgjøring eller overgrep fra kvinner faktisk blitt støttet og opprettholdt på makronivå gjennom skjæringspunkter mellom klasse, rase og kjønn

Foreldrefremmedgjøring

Litteraturen om foreldrefremmedgjøring ser ut til å være primært amerikansk. Rettspsykiater Richard Gardner laget uttrykket «parental alienation syndrome» (PAS) for å beskrive det han så som en patologisk tilstand (Godbout & Parent, 2012) manifestert av noen barn i sammenheng med skilsmisse og foreldrerettskonflikter. PAS refererer til et komplekst sett av atferd som resulterer i et barns allianse med forelderen som indoktrinerer det barnet med negativt syn på den andre eller målforelderen (Baker, 2007), og involverer åtte indikative atferd eller «symptomer» som inkluderer at barnet gjør motstand eller å nekte kontakt med den avviste forelderen, og føle en «irrasjonell» angst overfor den forelderen (Bernet, Boch-Galhau, Baker, & Stephen, 2010).

Konseptet PAS er sterkt omstridt med noen internasjonale psykiatere som foretrekker uttrykket «Parental Alienation«. ‘ (PA). PA er differensiert fra PAS fordi det kanskje ikke er noen bevisst indoktrinering fra den ene forelderens side. Men i høykonfliktsituasjoner kan et barn innrette seg med en av foreldrene for å komme seg ut fra å være midt i den konflikten. Atferd og holdninger som vises av barnet vil imidlertid ligne på et barn med PAS (Bernet, Boch-Galhau, Baker, & Stephen, 2010, s. 79).

I den psykiatriske og psykologiske litteraturen refererer altså terminologien til PA eller PAS til et barn som viser spesiell atferd eller «symptomer» på det som anses som et brudd i et «normalt» forhold mellom foreldre og barn. Mens noen i det juridiske brorskapet ikke tror det er mulig for en forelder å forgifte sinnet til et barn til deres fordel, mener andre fagpersoner at de psykiske helseeffektene av PA er livslange og bør inkluderes i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) (Bernet, Boch-Galhau, Baker, & Stephen, 2010).

Sist nylig har forskere søkt etter empiriske bevis på PA/S. I følge Amy Bakers psykologiske studie var det tre konsistente mønstre av fremmedgjøring, to som involverer mødre. ‘Narsissistiske’ mødre som fremmedgjorde barn fra fedre i enten intakte eller skilte familier dannet to mønstre, og det tredje var et kjønnsinkluderende et der en «kald, avvisende eller voldelig» forelder av begge kjønn forsøkte å fremmedgjøre et barn fra den andre forelderen (Baker , 2007). I sin nylige studie fant (Godbout & Parent, 2012) at de fleste av mødrene hadde blitt fremmedgjørende foreldre på grunn av den følelsesmessige smerten de opplevde når de skilte seg fra utro partnere. Mens den amerikanske litteraturen ikke skiller foreldrefremmedgjøring fra mødrefremmedgjøring i en voldssammenheng, bemerket Godbout og Parent (2012) at i noen tilfeller reagerte fedre voldsomt på separasjon, som tidligere hadde blitt observert av (Kelly & Johnston, 2001; Johnston og Kelly, 2004).

Bevisste eller ubevisste foreldrefremmedgjøringsstrategier eller -adferd som brukes for å fremmedgjøre et barn fra målforelderen, dreier seg om nedverdigelsen av denne forelderen. Denne nedverdigelsen formidler et budskap til barnet om at «den målrettede forelderen er utrygg, ukjærlig og utilgjengelig» (Baker & Ben-Ami, 2011, s. 474). Andre strategier inkluderer å begrense tilgangen til forelderen, trenge seg inn i eller ikke tillate telefonsamtaler (Godbout & Parent, 2012), nekte muligheter for at en motmelding skal formidles, og «skape inntrykk av at den målrettede forelderen har avvist barnet» (Baker & Ben-Ami, 2011, s. 474). Som en konsekvens av foreldrenes fremmedgjøringsstrategier kan et barn «slite med lojalitetskonflikter» som resulterer i å danne en allianse med den fremmedgjørende forelderen for å løse konfliktene, eller, når det gjelder noen eldre barn, ta avstand fra begge foreldrene, noen ganger løper unna (Godbout & Parent, 2012).

Et barns selvtillit vil sannsynligvis lide på fire viktige måter. For det første fordi de kan ta fra den fremmedgjørende forelderen troen på at målforelderen ikke elsker dem, og fra det ekstrapolere at de ikke er elskelige, en nøkkelprediktor for lav selvtillit (Baker & Ben-Ami, 2011, s. 474). Barnet kan også konkludere, på grunn av den genetiske og familiære tilknytningen, at hvis den målrettede forelderen er «ikke bra», så er de heller ikke det og avviser derfor i seg selv noe som minner dem om den målrettede forelderen» (Baker & Ben-Ami, 2011 , s. 474). For det tredje kan den fremmedgjørende forelderen formidle til barnet at kjærligheten til barnet er betinget av at de aksepterer kritikken og nedverdigelsen av foreldrene, noe som bidrar til en følelse av å være uelskelig (Baker & Ben-Ami, 2011). Til slutt kan manipulasjonene som brukes av den fremmedgjørende forelderen få barnet til å tro at forelderen kjenner dem bedre enn de kjenner seg selv, og de blir da overdrevent avhengige av denne forelderen for veiledning og mindre tillit til seg selv eller andre (Baker & Ben- Ami, 2011).

Effekten på barn av denne psykiske volden, som rapportert av dem, inkluderer problemer på skolen, tristhet, engstelighet, fysisk syke, hyperaktive og misbruk av rusmidler i ungdomsårene (Godbout & Parent, 2012). Andre rapporterte også at de strevde i voksen alder, spesielt fordi de ikke hadde blitt oppmuntret til å utvikle selvstendig tenkning, og fordi de hadde en tilbøyelighet til depresjon og avhengighet av alkohol og andre rusmidler (Baker, 2007; Baker & Ben-Ami, 2011). Konklusjonen til utviklingspsykologene er at selv om den fremmedgjørende forelderen kan se seg selv som beskyttende, og absolutt ikke er den typiske forelderen hvis oppførsel blir sett på som skadelig, «gjør de faktisk noe som kan skade barnet» (Baker & Ben) -Ami, 2011, s. 485).

Respondentene i Godbout & Parent-studien rapporterte alle at de til slutt innså selv unøyaktigheten i foreldreportretter. Også for alle respondentene, da ungdommene begynte å ta ansvar og sette grenser rundt hva som kunne sies om deres fremmedgjorte forelder, var det anklager, til og med vold i ett tilfelle (Godbout & Parent, 2012).

Systemisk familiær fremmedgjøring

De teoretiske modellene for mødrefremmedgjøring og foreldrefremmedgjøring har begge sin nytte, men så vidt jeg vet, har verken vært, eller tilstrekkelig kan anvendes, på fosterfamilier. Av denne grunn foretrekker jeg å kalle de tilfellene av fremmedgjørende praksiser jeg har funnet bevis på «systemisk familiær fremmedgjøring». For dette nye uttrykket inkorporerer jeg aspekter, og avviser andre, av både mors og foreldres fremmedgjøring. Fra sistnevnte avviser jeg de patologiserende tendensene (Godbout & Parent, 2012; Baker, Burkhard, & Albertson-Kelly, 2013), men omfavner kjønnsinkludering. Fra førstnevnte avviser jeg ideen om at bare mannlige voldsutøvere bruker fremmedgjørende taktikker for å bryte båndene mellom en kvinne og hennes barn, men jeg tar opp, mens jeg modifiserer for å inkludere skjæringspunktet mellom klasse og rase når vi som kjønn, Morris’ poeng om at praksis i hjemmet støttes og vedlikeholdes av makrohierarkiske strukturer (Morris, 2010, s. 225). Fra begge teoretiske modellene inkorporerer jeg forestillingen om at det å fremmedgjøre et barn fra familiemedlemmer forårsaker skade på det barnet (Baker, 2007; Baker & Ben-Ami, 2011; Godbout & Parent, 2012) og kan være «minst like destruktiv og traumatisk som fysisk vold» (Morris, 2010, s. 223-224).

Definisjonen jeg tilbyr derfor av systemisk familiær fremmedgjøring er som følger: Enhver bevisst eller ubevisst oppførsel fra omsorgspersoner, arbeidere og samfunnsmedlemmer som formidler meldinger til en barn som fødselsforeldrene eller andre familiemedlemmer ikke elsker eller vil ha dem. Slik oppførsel kan omfatte fravikelse av fødselsforeldre eller andre familiemedlemmer, begrensning av eller inntrenging i tilgang til dem, eller tilbakeholdelse av materielle minner, som leker og fotografier.

Bevis på systemisk familiær fremmedgjøring

Selvfortellinger fra de som har opplevd fosterhjem i Australia er sjeldne; mindre enn tretti mennesker (av hundretusener) har publisert historiene sine. Blant de få, presentert her og i kronologisk rekkefølge, er en rekke tilfeller på tvers av 1900-tallet av det som kan beskrives som systemisk familiær fremmedgjøring.

Walter Jacobsen, født i 1918, publiserte sine erfaringer fra de første dagene av fosterhjem i Australia som en 76 år gammel overlevende fra det systemet. Jacobsen visste ingenting om sine foreldre eller deres grunner for å forlate ham som baby hos besteforeldrene på morssiden i South Melbourne. Etter tre år tok bestemoren ham til Barnedomstolen hvor han «ble begått som et forsømt barn … og ble en menighet for staten» (Jacobsen, 1994, s. 2). Jacobsen har gode minner fra Royal Park Depot i forstaden Parkville, hvor barn bodde inntil det ble pensjonert eller fosterhjemsplasser, men hans opplevelser i fosterhjem var beklagelige. Han bodde lengst sammen med Will og Emma Werner i Sale, en landlig by i Victoria, hvor han ble til han stakk av i en alder av fjorten år.

Fire år gamle Jake søkte etter bestemoren sin og var desperat etter en kobling til sin fødselsmor, og følte seg knyttet til moren sin hver gang han stirret lengselsfullt på et maleri av Emma Werners kalt «Jomfruens bønn.» , Jake ble overveldet av spenning. Han husket tydelig de strenge instruksjonene han mottok fra den voldelige Ma Werner:

Blikket i Ma sitt øye gjorde meg urolig … Hun holdt blikket festet på meg mens hun sa ‘Jeg har fått forståelse for at moren din kommer for å se deg . Nå når hun kommer, hvis hun spør deg hvilken mor du liker best, vet du hva du skal si, ikke sant? For merk mine ord, du skal vite’ (Jacobsen, 1994, s. 15).

Jakes mor kom aldri, så til slutt ble han ikke bedt om å forråde henne, men etter dager med ivrig leting etter moren, etterfulgt av «dager med skuffelse, aksepterte han at det ikke skulle være noe besøk … og til slutt ga håpet etter å fortvile» (Jacobsen, 1994, s. 15). Tre år etter oppholdet hos familien Werner ropte postmannen til Jake over gjerdet og ga ham en gave fra bestemoren. Begeistret sprang gutten inn for å dele nyhetene.

‘Se, jeg har en gave!’ ropte jeg høyere enn nødvendig på kjøkkenet. Jeg stoppet kort ved blikket jeg fikk av mamma. Hun sa ingenting og ga meg et sviende slag med den åpne hånden på mitt nærfrosne øre.

‘Hvordan våger du å skynde deg inn i huset mitt sånn! Gi meg det’, sa hun og tok det fra meg (Jacobsen, 1994, s. 15).

Tre dager senere pakket Ma Werner opp urtogsettet og ga det til barnebarnet sitt til jul (Jacobsen, 1994, s. 15). .

Jake hadde ingen videre kontakt med familiemedlemmer. I en alder av fjorten år og tilbake på Royal Park-depotet bestemte Jake seg for at han var alene i verden, følte seg avvist av familien og «hadde ikke noe brennende ønske om å finne dem» (Jacobsen, 1994, s. 97). Et år senere oppsøkte han bestemoren sin, men fikk en kjølig velkomst raskt fulgt opp av en forespørsel om at han skulle reise og ikke komme tilbake.

Jeg ville ikke dra. Jeg var forvirret og lurte på hvorfor jeg ikke var velkommen og hvorfor jeg ikke hadde blitt fortalt noe…jeg var ikke fornøyd. Jeg følte det som om en stor stein sakte hadde blitt senket ned på hodet mitt, og jeg fortalte ingen om mitt besøk (Jacobsen, 1994, s. 157).

To år senere trengte sekstenåringen bevis på sin alder og kontaktet velferden. Office, som la ut et utdrag av fødselsattesten hans. Å kjenne navnene til begge foreldrene «ga en liten følelse av identitet» (Jacobsen, 1994, s. 195), og han henvendte seg igjen til Velferdskontoret for å få informasjon om sin fødefamilie. Denne henvendelsen dukket opp tre søstre, som alle var i fosterhjem.

Walter Jacobsens historie er et tydelig bevis på systemisk familiær fremmedgjøring. Det viktorianske fosteret omsorgssystemet sørget ikke for at han skulle opprettholde familieforbindelser fra fødselen, og gadd ikke engang å fortelle ham at han hadde søsken, enn si å holde ham informert om hvor de var. Hans fostermor gjorde det klart at hun ønsket å bli sett på som den foretrukne mor, noe som gjenspeiler konflikten mellom mødre og rivalisering om omsorg og hengivenhet til barnet oppmuntret av fosterhjemssystemet (Smith & Smith, 1990; Smith, 1991). Dessverre ønsket ikke engang bestemoren å opprettholde et forhold til barnet. Som mange andre tidligere statsbarn, oppsøkte Jake til slutt familien sin (se for eksempel Ainsworth & Maluccio, 1998).

Fosterhjemsmyndighetene i Australia fortsatte ubeskjedent praksisen med å skille og fremmedgjøre barn fra foreldrene frem til 1940-tallet, da et skifte mot å legge vekt på å beholde barn i deres egne familier skjedde på grunn av bevis som viser den skadelige effekten på barn av den tidligere praksisen (Senate, 1985). Gjenforening og opprettholdelse av kontakt med fødselsfamilier ble imidlertid ikke et trekk ved det australske systemet før langt ut på den siste tredjedelen av 1900-tallet (Senatet, 1985), det primære fødestedet for familier som nå ofte gjenspeiles i den moderne nomenklaturen ‘foster omsorgsperson» i stedet for «fostermor» eller «fosterforeldre» (Thomson, 2007).

På grunn av manglende fokus på å holde familier sammen på midten av 1900-tallet, er det en rekke eksempler i mitt utvalg av barn permanent. separert fra familiemedlemmer, inkludert søsken. Følgende historier illustrerer også den mangler ved mødres og foreldres fremmedgjøring som måter å forstå hva som skjer i fosterhjem der barn er spesielt sårbare for maktmisbruk.

Fraser ble født i 1958 og var den første urfolk i australier som skrev om sin fosterhjemsopplevelse. Memoarene hennes ble publisert i 1998, året etter utgivelsen av rapporten fra National Inquiry in the Separation of Aboriginal and Torres Strait Islander Children from Their Families (HREC, 1997) som erkjente lidelsene som ble påført tusenvis av urfolk i australier gjennom rasistisk politikk. av tvangsuttak av barn fra fødselsfamilier.

Tre år gamle Rosalie ble plassert i 1961 hos den hvite Kelly-familien sammen med sin eldre søster, Karen, og lillesøsteren, Beverley. Kelly’s bodde i forstaden Perth i et treroms hus med tre soverom med sine seks barn. Etter at hennes eldre søster ble fjernet i 1962, ble Rosalie utsatt for pågående fysisk, verbal og seksuell vold. All volden ble utført av fostermoren som også nedverdiget Rosalies fødende foreldre. Sistnevnte ble «alltid presentert som upassende ikke-hoppere av menneskene jeg vokste opp med» (Fraser, 1998, s. 267), og «Mrs Kelly fortalte oss hele tiden at moren vår var en svart tispe som ikke ville ha oss» ( Fraser, 1998, s. 229).

Rosalie begynte å stikke av i en alder av ti, og bodde på et tidspunkt på Mount Lawleys mottakshjem i flere måneder til hun ble returnert til Kelly’s. I likhet med Walter Jacobsen foretrakk hun mye hjemmet. Ironisk nok ble aboriginske barn i Vest-Australia, som hadde blitt tatt fra foreldrene siden 1800-tallet, rutinemessig plassert i store hjem frem til 1950-tallet da praksisen med å fostre med hvite familier begynte. Fostering ble ansett som en forbedring av de harde regimene til Homes (Haebich, 2000).

Som Walter Jacobsen gjorde, oppsøkte Rosalie sin fødselsfamilie så snart hun kunne. Selv om han var lykkelig gift med tre barn, følte 21-åringen at noe manglet.

…det var et lite stykke av meg som ikke var helt fornøyd: Jeg visste fortsatt ikke hvem jeg var. For å finne det ut, trengte jeg å kjenne foreldrene mine og brødrene og søstrene mine…i løpet av tre uker hadde jeg funnet moren min: hun bodde faktisk i Perth og hadde vært det i mange år (Fraser, 1998, s. 168)

Selv om det var en følelsesmessig gjenforening, etter mangel på kontakt i 18 år husker Rosalie at det også var vanskelig. Gjenforeningen inspirerte imidlertid Rosalie til å oppsøke resten av familien hennes, og hun fant alle søsknene hennes, selv om hun dessverre aldri så faren sin igjen.

Rosalie ble knust da hun oppdaget at hennes angivelig omsorgsfulle foreldre i 1962 hadde tigget velferdsmyndighetene for retur av barna sine. Hun fant også nr materielle bevis som rettferdiggjør fjerning og erstatning i et overfylt hjem med en voldelig kvinne (Fraser, 1998). For Rosalie var det tydeligvis ikke bare fru Kelly som forårsaket hennes lidelse; dette var systemisk familiær fremmedgjøring.

Jeg føler at avdelingen bør ta ansvaret for det som har skjedd oss. Vi var i velferdens hender, og de tok stadig stikkende avgjørelser om livene våre…Jeg var bare et barn, utdannelsen min hadde vært praktisk talt ikke-eksisterende, og foreldrene mine og hele familien ble alltid presentert som usikre nei-hoppere av menneskene jeg vokste opp med. Offentlige tjenestemenn forsterket dette synet med sine holdninger og arbeidspraksis, med måten de behandlet meg og min familie på, som ble plukket opp, plassert et sted og i grunnen glemt (Fraser, 1998, s. 267).

Denise Thompson ble også fostret med en kvinne som var verbalt og fysisk voldelig. Denises mor slapp unna det voldelige ekteskapet ved å forlate sine to små jenter i 1962 da Denise var fem måneder gammel. Til å begynne med slet faren hennes med å ta vare på Denise og søsteren hennes på egen hånd, og lot dem være i huset alene mens han gikk på jobb. Etter hvert ble politiet tilkalt, faren forlot de små jentene hos en annen familie, og forsvant til Vest-Australia. I en alder av fem ble Denise og søsteren hennes plassert hos en fosterfamilie i landet, da de allerede hadde «bodd i fire eller fem forskjellige barnehjem» (Owen, 1996, s. 64). Liker henne stort sett.

Fraværende, men snill fosterfar, hatet Denise fostermoren sin på grunn av måten hun, søsteren og en rekke andre fosterbarn ble behandlet på på gården. Hun husker den stikkende kritikken av begge foreldrene hennes:

Min fostermor fortalte meg at jeg alltid ville vokse opp til å bli prostituert [sic]. Hun ropte til meg: ‘Du er håpløs, du er ikke bra, og du kommer til å vokse opp til å bli en prostituert, akkurat som moren din. Din mor, hun var ikke bra» (O wen, 1996, s. 65).

Denise fant etter hvert ut at moren hennes ikke var prostituert i det hele tatt. I likhet med de unge voksne som ikke er fosterhjem i den nylige studien av Godbout & Parent (2012), innså Denise (og Rosalie) endelig at hun «hadde blitt presentert med et falskt bilde av [hennes] fremmedgjorte forelder» (Godbout & Parent, 2012) . Det som imidlertid skilte seg fra Godbout & Parent-studien i Denises fosterhjemssituasjon var at Denise ble minnet om hennes lave klassestatus og begge foreldrene hennes var nedverdigende.

Og min far, han var alkoholiker, og jeg vokset opp til å bli en alkoholiker som ham
fordi alt jeg ville gjøre var å vokse opp og ha sex og drikke, røyke og ta narkotika fordi jeg var så jævla ubrukelig (Owen, 1996, s. 65).

Som ung var Denise også på jakt etter familien hennes, demonstrerte betydningen av disse forbindelsene for ham og behovet for å forstå den større historien.

Jeg ringte moren min for et par år siden. Jeg hadde funnet min onkel og tante og søskenbarn på min mors side gjennom å jage faren min. Han fortalte meg navnet på onkelen min. Jeg så det opp og det var der i telefonboken. Vi oppdaget at vi hadde ni søskenbarn. Vi er alle gode venner. Vi har ville kusinefester. Alle søskenbarna hadde hørt om deg og lurt på hva som skjedde (Owen, 1 996, s. 72).

Selv om forholdet til foreldrene hennes ikke er like tilfredsstillende, var det avgjørende for Denise å finne ut hva som hadde det skjedde fordi hun da forsto at hun ikke hadde blitt avvist, ikke var uønsket.

Min mor var et av fem barn. Faren hennes voldtok to av søstrene hennes og slo moren hennes. Hun kom fra et virkelig voldelig miljø. Foreldrene mine giftet seg da moren min var femten. De fikk en baby, men den døde seks måneder senere. De hadde ingen penger, faren min drakk og slo henne. En annen mann tok meg inn i livet hennes og hun gikk. Jeg forstår og alt det. Det hjelper ikke meg å elske verken på en av dem. Men det får meg til å innse at de aldri forlot meg, de forlot situasjonen (Ow en, 1996, s. 72).

Denises ord i utdraget ovenfor antyder at det var svært viktig for hennes selvfølelse å vite om omstendighetene hun gikk inn under omsorgen, å komme til sine egne konklusjoner om foreldrene.

Ki Meekins husker også at fødselsfamilien hans ble kritisert, og følelsene av fiendtlighet dette ga opphav til. Ki ble født i 1965 og ble sammen med tvillingbroren arrestert, siktet og dømt for omsorgssvikt i en alder av syv måneder. Han skriver lengselsfullt om å ville være i fosterhjem hos snille og oppmerksomme voksne fremfor å bli etterlatt på barnehjem. I stedet ble han skilt fra sin bror og sendt til Smith-familien rundt 1969, en av mer enn førtiseks plasseringer, og ble der til han stakk av i 1972. I følge Meekins ble familien Smith valgt fordi de deltok i kirken. metodister, og det var et av de hjemmene som ble bemerket av senatundersøkelsen i 2004 «hvor fra utsiden alt så ut til å være stabilt, ofte i veldig gode ‘kristne’ hjem», men på innsiden bodde fosterbarn i terror (Community Affairs Reference Committee, 2005, s.97).

I Kis tilfelle var det fosterfaren som var det fysisk voldelig, og fostermoren hans som behandlet gutten med forakt, ofte med en negativ kommentar om fødselsfamilien hans.

Den eneste straffen jeg faktisk likte var å bli sendt ut i bakgården for å spise maten min ved kleslinjen Hills Hoist. Jeg elsket det fordi det var fredelig, og jeg var i stand til å unnslippe masingen om min mangelfulle bordskikk og kritikken av min fødselsfamilie … Vanligvis beskyldte fru Smith moren min for min lidelse etter kontakt og mislikte at hun trengte seg inn i livet mitt og husholdningsrutinen. Hun kritiserte moren min åpent og ofte, og innbilte at dette ville gjøre meg glad for henne og få meg til å innse hvilken mangelfull person moren min var, sammenlignet med henne (Meekins, 2008, s. 29-30).

Da Ki insisterte på at han ville tilbake til sitt hjem i stedet for å forbli i fosterhjemsplasseringen, nektet fostermoren kontakt med barnets mor, noe som økte barnets lengsel etter henne. På dette tidspunktet fantaserte jeg om livet slik jeg ønsket det skulle være, og fortalte de mest fantastiske historiene om å leve med min egen mor.

Jeg fantaserte hele tiden om å reise hjem og beskrev de fiktive bursdagsselskapene og gavene hun ga. Jeg fortalte fru Smith at min mor ga meg bedre klær og bedre mat enn henne. Fru Smith visste at dette ikke kunne være sant, og betraktet det som løgnaktig og fornærmende og fortjente en pisking av ektemannen (Meekins, 2008, s. 33).

Selv om staten organiserte at Ki forblir i kontakt med sin mor, dette avskrekket ikke fru Smith fra å vedta den kulturelle forakten for en «dårlig» mor i hjemmet (Smith, 1991).

Michael Talbots historie skiller seg fra de andre fordi det ikke var kritikk av hans fødemor som påvirket hans syn på henne negativt. Michael ble født i 1976, og var bare tre da stefaren hans tok Michael og hans yngste søster og «akkurat dumpet oss på dørstokken til denne Large Uniting Church velferdsbyrå i Sydney» (Owen, 199 6, s. 19). Michael bodde deretter i en rekke fosterhjem og boliger etter å ha blitt seksuelt, følelsesmessig og fysisk misbrukt av sin første fosterfar. I den første fosterhjemsplasseringen husker han at moren hans ble ignorert av fosterforeldrene sine, oppførsel som gjorde at han følte seg utrygg rundt henne:

Da jeg var hos min første fosterfamilie, pleide jeg å se moren min i en park. Jeg visste ikke at det var moren min, men jeg pleide å se henne i en park hver uke eller måned. Jeg kan huske at jeg var redd for denne kvinnen fordi fosterforeldrene mine ikke ville bli snakke med henne. De ville bare la oss leke i parken. Ingen har noen gang fortalt meg hvem hun var eller at jeg skulle se henne i parken. Aldri (Owen, 1996, s. 18).

Hvis det hadde vært en mulighet for Michael å bli gjenforent med moren sin, gikk den tapt fordi Michael ikke kjente kvinnen eller hans forhold til henne.

Jeg møtte henne og snakket med henne da jeg var elleve år gammel, like før jeg ble en statlig avdeling. Jeg dro til huset hennes og spilte Atari og sa ikke så mye til henne. Jeg sa bare hei. Hun ville ha meg tilbake, men jeg sa: ‘Nei, for jeg kjenner deg ikke’ (O wen, 1996, s. 18-19).

Selv om kontakten med moren ble opprettholdt, og regelmessig, for Michael var behovet for å få forholdet fremmet ved å inkludere henne mer aktivt. I en alder av nitten år sa han til seg selv at han «ikke har noen mamma» (Owen, 1996, s. 31).

De ovennevnte beretningene om forsøk fra fosterforeldre på å fremmedgjøre barn fra deres fødselsfamilier skjedde alle i forbindelse med vold i hjemmet, men de er ikke de eneste situasjonene der disse fremmedgjørende praksisene oppstår. I en alder av syv år ble anglo-australske Jeannie Dee (født rundt 1956) og hennes tre søsken drevet vekk fra familiens hjem midt på natten av sør-australsk politi, og deretter siktet for å ha blitt forsømt og gjort til statsavdelinger. Jeannie tilbrakte to år fra hun var ti år i det hun så på som et trygt og godt fosterhjem; hun var det eneste barnet, og likte utrolig godt introduksjonen til middelklassekulturen, inkludert å bli oppmuntret til å lese og lytte til historier om utenlandsreiser og voksne barn som gikk på universitetet. Om natten avlyttet hun imidlertid forstyrrende samtaler om fødselsfamilien sin og følte seg i konflikt.

Jeg satte pris på hvor heldig jeg var som var i disse fremmedes liv og ble tatt så godt vare på, men jeg følte at jeg forrådte min virkelige familie. Hvor var de og hva skjedde med dem? Min nye familie ville ikke at jeg skulle ha noe med min virkelige familie å gjøre. Jeg mottok aldri noen brev fra noen, og jeg ble aldri tatt med for å besøke min mors grav” (Dee, 1996, s. 186).

Jeannies mor døde av en overdose med narkotika og alkohol kort tid før denne plasseringen og “en uke etter at foreldrene våre hadde mottok et brev fra avdelingen som informerte dem om at de ikke kunne ha barna hjemme til jul» (Dee, 1996, s. 186). Godbout & Parent (2012) bemerker i sin studie at en måte unge mennesker løser interne konflikter forårsaket av fremmedgjørende praksis er å stikke av, og dette er hva tretten år gamle Jeannie Dee gjorde. 1. 3

David Jackson ble født rundt ti år etter Jeannie Dee og ble tatt hånd om fra et spedbarn av en fostermor han fortsetter å huske med glede. Blant en rekke egenskaper han setter pris på ved fostermoren sin, var hennes evne til å være ikke-dømmende og akseptere de mange fødefamiliene hun var knyttet til. Til tross for fostermorens varme omfavnelse av alle, slapp ikke David å høre fordømmelsen av sin fødemor, og husker hvordan dette fikk ham til å føle seg misbillig for også.

Jeg hadde selv erfart fra mange andre kilder, spesielt skole og velferd, den gode, men brennende vreden fra dommen og misbilligelsen av min fødende mor. Jeg følte alltid når folk kom med negative kommentarer om henne at de på en eller annen måte gjaldt meg også, fordi jeg tross alt var hennes barn og av hennes kjød. Hun var også mammaen min – selv om jeg var heldig og hadde en annen mamma, en som samfunnet ville og godtok – men min fødende mamma var også mammaen min (Jackson, 2011, s. 47).

David Jackson er ikke uvanlig i sin reaksjon. Baker & Ben-Ami fant i mer konvensjonelle familieordninger at «den fremmedgjørende forelderens nedverdigelse og avvisning av den målrettede forelderen oppleves av barnet som en avvisning av den delen av seg selv som er assosiert med den målrettede forelderen» (2011, s. 474).

Diskusjon

Det jeg har vist ovenfor er tilstrekkelig bevis til å rettferdiggjøre bruken av et nytt uttrykk «systemisk familiær fremmedgjøring.» eksempler kan godt beskrives som å passe til terminologien for «mødrefremmedgjøring» eller «foreldrefremmedgjøring.» fosterbarn fra fattige og/eller urfolksforeldre har reflektert kulturell forakt for disse gruppene. Dessuten er det ikke i noe tilfelle et spesielt mønster av at en forelder, slik som mor i mødrefremmedgjøring, er utsatt for angrep heller. Mens det er eksempler på at fødende mødre ser ut til å være spesielt målrettet for fordømmelse – som i tilfellet med Rosalie Fraser, Ki Meekins og David Jackson – ble også Denise Thompsons fødefar inkludert i angrep, og Jeannie Dee følte seg fremmedgjort fra hele familien. Walter Jacobsen og Rosalie Fraser levde i voldelige husholdninger der en kvinne utøvde fysisk vold og fremmedgjørende praksis, men Ki Meekins’ fosterfar overfalt barnet (med fostermorens samtykke), men gjerningsmannen for fremmedgjørende praksis var en kvinne. Michael 14
Talbot trengte ikke å høre et ord mot sin fødselsfamilie for å føle seg fremmedgjort fra henne.

Det er imidlertid klare begrensninger for denne studien. Til å begynne med er utvalgsstørrelsen liten og ikke-representativ. I tillegg kan alderen til denne gruppen tidligere fosterbarn, der den yngste sluttet i omsorgen for snart 20 år siden, tyde på at uttrykket er foreldet før det kan nyttes. Det vil si at selv om jeg har etablert praksisen med systemisk familiær fremmedgjøring i opplevelsen av fosterhjem blant dette utvalget av tidligere fosterbarn, kan det være at moderne arbeidere i systemet – fosterhjem og andre – er oppmerksomme på fordelene til fosterbarn. å opprettholde positive forbindelser med deres fødselsfamilier (Leahy, Little, Mondy & Nixon, 1999) og praksisen eksisterer ikke lenger.

Imidlertid er det utvalgte moderne bevis som tyder på pågående konflikt mellom fosterforeldre og fødende foreldre som kan resultere i systemisk familiær fremmedgjøring. Julie, en barnevernsarbeider i Queensland som ble intervjuet for Jane Thomsons nylige studie, reiste bekymring for at noen omsorgspersoner «ikke tror foreldrene er gode nok» (Thomson, 2007, s. 342), mens en fosterpleier i en annen nasjonal studie. var bedrøvet over å tenke på at barnet kunne bli returnert til faren hun tydelig så på som «ikke god nok»; faktisk så hun på seg selv som å ha «mer rett» til barnet på grunn av den omsorgen hun hadde gitt gutten fra toårsalderen (Riggs, Delfabbro, & Augoustinos, 2009). Disse få eksemplene får meg til å lure på hvordan denne konflikten utspiller seg i livene til barna i omsorgen, om hvilke strategier fosterforeldre bruker for å formidle deres misbilligelse av fødende foreldre til barnet, og om fosterforeldre er klar over at de kan være utilsiktet. misbruker barna de elsker. Tross alt så min fostermor henne Hvis som den bedre moren også.

Anerkjennelser

Denne artikkelen er en del av et større prosjekt finansiert av Australian Research Council (ARC), A Long History of Foster Care in Australia: skjulte historier om å vokse opp i fosterhjem i det nittende og tjuende århundre. Min kollega på prosjektet er Dr Nell Musgrove fra Australian Catholic University.

Referanser

(n.d.). Hentet 28. februar 2013 fra Verdens helseorganisasjon:

Ainsworth, Frank & Maluccio, Anthony. (1998). Politikken og praksisen for familiegjenforening. Australian Social Work , 51 (1), 3-7.

Baker, Amy. J. (2007). Voksne barn med foreldrenes fremmedgjøringssyndrom: Bryte båndene som binder. New York: W.W.Norton & Company.

Baker, Amy. J. og Ben-Ami, Naomi. (2011). Å vende et barn mot en forelder er å vende et barn mot seg selv: De direkte og indirekte effektene av eksponering for foreldrefremmedgjøringsstrategier på selvtillit og velvære. Journal of Divorce and Gjengifte, 52, 472-489.

Baker, Amy. J., Burkhard, Barbara og Albertson-Kelly, Jane. (2013). Å skille fremmedgjorte fra ikke fremmedgjorte barn: En pilotstudie. Journal of Divorce & Rearriage, 53 (3), 178-193.

Barbalet, Margaret. (1983). Langt fra en lavrennejente. Den glemte verden av statlige avdelinger: Sør-Australia 1887-1940. Melbourne: Oxford University Press.

Bernet, William, von Boch-Galhau, Wilfrid, Baker, Amy. J. og Stephen L. Morrison. (2010). Foreldrefremmedgjøring, DSM-V og ICD-11. The American Journal of Family Therapy, 38, 76-187.

Commonwealth of Australia. (2004). Glemte australiere. En rapport om australiere som opplevde institusjonell omsorg eller omsorg utenfor hjemmet som barn. Canberra:

Senatets referansekomité for samfunnssaker. (2005). Beskyttelse av sårbare barn: En nasjonal utfordring. Canberra: Senatets referansekomité for samfunnssaker.

Dee, Jeanie. (1996). Helbredelsen er skriftlig. I J. Owen, Every Childhood Lasts A Lifetime (s. 183-189). Brisbane: Australian Association of Young People in Care.

Fraser, Rosalie. (1998). Skyggebarn. Et memoar fra den stjålne generasjonen. Alexandria, NSW: Hale & Iremonger Pty Ltd.

Godbout, Elisabeth, & Parent, Claudine. (2012). Livsveiene og levde opplevelsene til voksne som har opplevd foreldrenes fremmedgjøring: En retrospektiv studie. Journal of Divorce & Rearriage, 53 (1), 34-54.

Haebich, Anna. (2000). Broken Circles: fragmentering av urfolksfamilier 1800-2000. Fremantle, WA: Fremantle Arts Center Press.

Hanisch, Carol. (1969, februar). Det personlige er politisk. I notater fra det andre året: Kvinners frigjøring. De radikale feministernes store skrifter. Hentet 17. november 2014

Human Rights and Equal Opportunity Commission. (1997). Bringe dem hjem. Nasjonal undersøkelse om separasjon av barn fra aboriginal- og Torres Strait Islander fra deres familier. Commonwealth of Australia.

Jackson, David. (2011). Jeg prøvde bare å gjøre noe. I Deidre. Michell og Priscilla Taylor (red.), Oppskrifter for overlevelse. Historier om håp og helbredelse av overlevende fra det statlige ‘omsorgssystemet’ (s. 43-50). Elizabeth, Sør-Australia: People’s Voice Publishing.

Jacobsen, Walter. (1994). Dussa og Jomfruens bønn. Melbourne: Victoria Press.

Johnston, Janet. R. og Kelly, Joan. B. (2004). Replikk til Gardners «Commentary on Kelly and Johnstons ‘The Alienated Child: A Reformulation of Parental Alienation Syndrome. Family Court Review , 42 (4), 622-628.

Kelly, Joan. B., & Johnston, Janet. R. (2001) ). Det fremmedgjorte barnet Foreldre alendasjonssyndrom. Family Court Review, 39 (3), 249-266.

Leahy, Roslyn, Little, Claerwen, Mondy, Linda & Nixon, Dianne. Hva gir gode resultater for barn i fosterhjem? (1999). Barn Australia, 24 (2).

Meekins, Ki. (2008). Red Tape Voldtekt. Historien om Ki Meekins. Adelaide: Selvpublisert.

Morris, Anne. (2009). Kjønnsdelt dynamikk av overgrep og vold i familier: Vurderer det misbrukende kjønnsregimet i husholdningen. Child Abuse Review , 18, 414-427.

Morris, Anne. (2010). Søker kongruens. Bringe språk til opplevelser av mødres fremmedgjøring og kjønnsvold. Australian Feminist Studies, 25 (64), 224-234.

Owen, jan. (1996). Hver barndom varer hele livet. Personlige historier fra frontlinjen av familiesammenbrudd. Brisbane, Queensland, Australia: Australian Association of Young People in Care.

Riggs, Damien. W., Delfabbro, Paul. H. og Augoustinos, Martha. (2009). Forhandling av fosterfamilier: Identifikasjon og ønske. British Journal of Social Work, 39, 789-806.

Senatets stående komité. (1985). Barn i institusjons- og andre omsorgsformer. Et nasjonalt perspektiv. Canberra: Australian Government Publishing Service.

Smith, Brenda. (1991). Australske kvinner og fosterhjem: Et feministisk perspektiv. Child Welfare, LXX (2), 175-184.

Smith, Brenda, & Smith, Tina. (1990, Vår). For kjærlighet og penger: kvinner som fostermødre. Affilia , 66-80.

Thomson, Jane. (2007). Child Protection Workers’ Perceptions of Foster Carers and the Foster Care System: A Study in Queensland. Australian Social Work, 60 (3), 336-346.