Utilsiktede flyttinger av barn i fosterhjem

Posted: 23rd desember 2018 by admin in Uncategorized
0

Se pdf for hele rapporten som heter «Utilsiktet flytting fra fosterhjem
En litteratursammenstilling
Elisabeth Backe-Hansen, Øivin Christiansen &Toril Havik Notat 2/13″

25 prosent av alle fosterbarn opplever å måtte flytte fem ganger eller mer.

En av de største utfordringene innenfor fosterhjemsomsorgen er at en fosterhjemsplassering ender i et sammenbrudd. Det er det som på fagspråket kalles en «utilsiktet flytting», og er noe som skjer fordi man ikke har klart å stå løpet ut i den planlagte plasseringen. 25 prosent av alle fosterbarn opplever å måtte flytte fem ganger eller mer.

Det kan være mange grunner til et sammenbrudd i en fosterhjemsplassering, men ofte handler det om at fosterhjemmene ikke har fått nok støtte til å stå i den vanskelige oppgaven. Dersom det i tillegg er slik at fosterhjemmene føler seg motarbeidet av barnevernet, kan dette øke sannsynligheter for en utilsiktet flytting av barnet.

Det er viktig at fosterhjemmene klarer å gjennomføre det de har gått inn i når de tar over den daglige omsorgen for et barn. Barn som allerede har opplevd flytting fra sine foreldre, må skånes for å oppleve en ny flytting fra omsorgspersoner. Noen ganger blir flyttingen gjort akutt, noe som fører til at barnet får ytterligere belastninger enn det allerede har. Det fører ikke bare til et sammenbrudd ytre sett, men også et sammenbrudd i barnets indre. Det er viktig å forebygge at fosterbarn får ytterligere risikobelastning ved en utilsiktet flytting, og noe som bør få høyeste prioritet innenfor barnevernets arbeid. Noen ganger vil det være riktig med en flytting, men i mange tilfeller burde det vært unngått.

På Side 20 ser vi at den norske studien konkluderte med at de fleste utilsiktede flyttinger skjedde etter to år.

Eldre barn og barn med adferdsvansker har større sjanse for utilsiktet flytting.

Slektsfosterhjem er mindre sårbare for utilsiktede flyttinger.

I slekt og kjentplasseringene var det ingen sammenheng mellom barnas atferdsproblemer og utilsiktet flytting, slik det var i de vanlige plasseringene. (s 31).

Hvorfor har noen fosterbarn vanskelig adferd og blir flyttet? Jo, fordi de har skjønt at de må gjøre det slik for å komme vekk.

Gjennomsnittlig antall flyttinger etter plasseringen hjemmefra var hele 2,5 flyttinger.

Rettsløse barn og foreldre

Posted: 28th august 2017 by admin in Ytringer
Tags: ,
0

Lov om barnevernstjenester har nå eksistert i syv år. Den tidligere barnevernsloven hadde kommunalt valgte nemnder, og en tilkalt dommer, som skulle avgjøre om vilkårene for tvangsvedtak var tilstede.

Tidligere publisert lørdag 16.10.1999

Dette system ble sterkt kritisert, særlig av Gerd Benneche med sin bok fra 1967 om rettssikkerhet i barnevernet. Den nye loven skulle i større grad sette barnas interesser i sentrum, og ivareta rettssikkerheten. Barnevernsnemndene ble nå erstattet av fylkesnemnd, bestående av en jurist, to tilkalte sakkyndige medlemmer og to lege-medlemmer.
Omsorgsovertakelse kan representere det mest inngripende vedtak overfor enkeltmennesker. Mange vil oppleve vedtak i fylkesnemnda som langt mer vidtgripende og alvorlige enn en streng fengselsstraff. Men selv i de enkleste straffesaker, som et biltyveri eller en promillesak, er rettssikkerhetsgarantiene adskillig bedre. Det er vår erfaring at den manglende rettssikkerhet nærmest inviterer til at det skjer overgrep også etter den nye loven.Politiets etterforskningsoppgaver i straffesaker kan minne om barnevernsarbeiderens utredning. Begge skal finne frem til de faktiske forhold: Om den tiltalte frifinnes eller dømmes, eller om barnet skal fjernes fra sin familie. Politiutrederens rolle er nøye regulert i straffeprosessloven og forskrifter: Ingen må forklare seg for politiet, men skal gjøres kjent med sine rettigheter, den siktede har rett til å være bistått av forsvarer, og avhøret blir gjennomlest eller opplest, og man kan komme med endringer, presiseringer, rette opp misforståelser m.m.I barnevernssaker er dette helt annerledes. Man mangler fullstendig regler for innhenting av informasjon. Den enkelte barnevernsarbeider avgjør fritt om samtaler med impliserte tas over telefon eller ved personlig fremmøte. I stor grad benyttes telefon i så måte. Den avhørte foreholdes ingen rettigheter og heller ikke mulige konsekvenser av saken. Ofte nevnes det ikke engang at de opplysninger som gis, blir skrevet ned og brukt i saken. Man får ikke lest opp det saksbehandler skriver ned, og opplysningene blir ofte nedskrevet uten at det stilles et eneste kontrollspørsmål. Den informasjon som innhentes, nedskrives på en måte som synes å være av sterk subjektiv karakter, preget av den enkelte saksbehandlers oppfatning.Informasjonen blir også i stor grad sortert, ut fra hva den enkelte saksbehandler anser for å være relevant.

Vi opplever gang på gang at våre klienter og vitner ikke kjenner seg igjen overhodet når de blir foreholdt det som er protokollert i dokumentene. Pga. systemet i fylkesnemnda med utstrakt bruk av skriftlig materiale i stedet for å holde seg til muntlighetsprinsippet, som er helt sentralt i straffesaker og sivilprosessen utenom barnevernssaker, kan skriftlige «vitneutsagn» blir brukt hemningsløst. Det saksbehandler skriver ned – uansett hvor galt det er referert – blir ofte et viktig bevis i seg selv. I barnevernssaker bygges det derfor ofte på annen-, tredje- og fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger.

Anonyme meldinger vil det være umulig å forsvare seg mot, fordi man ikke vet hvem kilden er, om kilden er troverdig, om kilden har førstehånds kunnskap, eller bare har hørt mer eller mindre løse rykter, om kilden står i et motsetningsforhold til foresatte osv.

I straffesaker vil det være helt umulig og ulovlig å bruke anonyme henvendelser på denne måte. I rundskriv har Riksadvokaten sterkt advart mot bruk av anonyme kilder, og nevner spesielt at disse ofte er diktert av hevn, misunnelse eller ondskap, og at man gjør rettest i å gå ut ifra at dette er tilfelle.

Det er ofte behov for sakkyndig utredning i barnevernssaker. Gang på gang oppnevner barnevernet, uten forutgående kontakt og fullstendig over hodet på den private part, sakkyndige. Ofte benyttes da sakkyndige med tilknytning til barnevernet, eller sakkyndige satt opp på lister utarbeidet av barnevernet. Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk avhengig av barnevernet, ofte tidligere ansatte eller med nær tilknytning her.

Slike sakkyndige opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet uten at den private part er tilstede, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part, før utredningen er påbegynt. I sakkyndige rapporter kan vi ikke sjelden lese at de sakkyndige ukritisk bygger på helt feil faktisk grunnlag, f.eks. barnevernets subjektive nedtegning av vitneforklaringer, angivelig «referater», som sterkt bestrides av vitnene selv.

I straffe- og barnefordelingssaker er det selvsagt at det er retten som oppnevner sakkyndige, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg. Det ville ha medført ramaskrik om politiet, fordi de satt med økonomiske midler, ensidig skulle kunne oppnevne sakkyndige, eller om den rike part i en barnefordelingssak skulle kunne bestemme dette, fordi den annen part ikke har midler. I barnevernssaker er det barnevernet som har midler og derfor ofte tiltar seg retten til diktatorisk å oppnevne sine sakkyndige. Om et barn skal fortsette å bo hos sine foreldre eller ikke, vil ikke sjelden være avhengig av om den ene eller den annen sakkyndige oppnevnes. Vi har opplevet saker der de sakkyndige oppnevnt av barnevernet har gitt klare konklusjoner om omsorgsovertakelse, hvoretter vi etter lang kamp, og kanskje pga. tilfeldigheter i tillegg, har fått oppnevnt nye sakkyndige. Disse har så slaktet de tidligere rapporter, og konkludert med at det beste for barna er at de forblir hjemme.

I straffesaker må de rettspsykiatrisk sakkyndige sende sin erklæring til Den rettsmedisinske kommisjon, som veier rapportens faglige innhold, både premisser, vurdering og konklusjon. Sakkyndige utredninger i barnevernssaker avgis derimot uten noen form for overordnet faglig kontroll, noe som ikke sjelden medfører at man kan lese de mest selsommme uttalelser i rapporten. F.eks. at mor misbruker heroin, basert på blod- eller urinprøve som kun viser at mor har tatt Paralgin Forte, som viser seg å være foreskrevet av lege. I et annet tilfelle konkluderte den sakkyndige med at far var kronisk narkotikamisbruker, basert på urinprøver som ikke tilfredsstilte de gjeldende minstekrav. Vi kunne ha gitt ytterligere eksempler, nærmest i det uendelige.

Barnevernet avgir sin innstilling, som ofte er et sammendrag av negative opplysninger om de foresatte. Ikke sjelden uttaler barnevernsarbeiderne seg om en rekke av de vanskeligste spørsmål innen medisin, psykologi, pedagogikk og jus med en overfladiskhet som av og til er henimot grenseløs. Vi har lest reservasjonsløse omtaler om et barns utseende, særlig hodeform, som bevis for at mor misbrukte alkohol under svangerskapet.

Behandlingen i fylkesnemnda er en prosessuell bastard. Man skal holde seg til sivilprosessens regler «så langt disse regler passer». Dette betyr at prosessen i fylkesnemnda varierer fra fylkesnemnd til fylkesnemnd – et prosessanarki med et sammensurium av bevisførsel, lesing av dokumenter som egentlig er skriftlige meningsytringer, skriftlige vitneopptegnelser som igjen blandes med muntlige forklaringer i nemnda. Noen ganger ønsker nemnda de sakkyndige tilstede, andre ganger ikke. Noen ganger dukker det plutselig opp nye opplysninger fra den offentlige part, opplysninger som barnevernet har sittet med lenge, uten å bekjentgjøre dem på forhånd. Det refereres til skriftlige opptegnelser fra anonyme vitner – til dels rene slarveopplysninger som opphøyes til sannhet.

Den manglende rettssikkerhet som Benneche beskrev for 32 år siden, er ikke særlig bedret etter at vi fikk ny lov i 1992. Kanskje er grunnen til rettsløsheten at det ofte dreier seg om samfunnets svakeste. I tillegg er saker om omsorgsovertakelse i et lukket system, der presse og offentlighet ikke har adgang, og der byråkratiet får leve i fred i sin egen verden, og kan møte kritikk med taushet, under henvisning til taushetsplikt.

Så lenge systemet får fortsette å leve som i dag, vil overgrep skje i rettsløshetens navn.

Av Fridtjof Feydt, advokat og Christine Hamborgstrøm, advokat

Hvordan takle små barns oppdragelse?

Posted: 22nd juni 2017 by admin in Studies
Tags: , ,
0

Psykologer som C. Cybele Raver anbefaler at man håndterer dårlig oppførsel på en måte som minimerer konfrontasjoner og tvang (Li-Grining et al 2010)

  • Forsterke ønsket atferd med ros og oppmuntring
  • Ignorere upassende oppmerksomhetssøkende atferd
  • Forsiktig omdirigere barna som kommer på avveie
  • Gi advarsler om konsekvensene av å bryte reglene
  • Bruke tydelige signaler for å vise hva slags oppførsel som er akseptert

Mer generelt, psykologer anbefaler bruk av positiv eller induktiv disiplin, en tilnærming som vektlegger å forklare årsakene til reglene og konsekvensene av dårlig oppførsel. Studier tyder på at førskolebarn som utsettes for induktiv disiplin utvikler mer selvkontroll og bedre sosiale ferdigheter (Hart et al 1992).

Professor skeptisk til barnevernets fokus

Posted: 19th juni 2017 by admin in Ytringer
0

Når fagpersoner innen barnevern og rettspleie mener at forbedringer er nødvendige, har det bakgrunn i at det biologiske prinsippet ble sett på som en hindring mot å sikre barn forsvarlig oppvekst, skriver Eivind Meland.

Bystyret har vedtatt å gjennomgå fem klager som kommunen har mottatt på barnevernshåndtering. Det er et berettiget vedtak, som følger opp et lignende initiativ som regjeringen og barneminister Solveig Horne tok for vel ett år siden. Da ble over hundre saker som hadde versert i forskjellige fylkesnemnder i Norge gjennomgått. Det er også sammenfallende med Fylkeslegen i Hordalands gjennomgang av saken med Glassjenta Ida.

Målsettingen er å skaffe kunnskap og erfaringer om svikt i tjenesten for å bli i stand til å bedre kvaliteten i norsk barnevern. Det er uansvarlig å lukke øynene for behovet for forbedringer i norsk barnevern. Og det er uheldig når BTs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen i en kommentar i BT 8. juni avviser vedtaket i Bergen bystyre og hevder at protestene mot norsk barnevern kommer fra kristenfundamentalister. Hun har rett i at norsk og internasjonal barnerett er basert på barnets beste. Men å late som om barnets beste entydig kan bestemmes rettslig, er en farlig forenkling.

Den niende barnevernssaken er nå godkjent til behandling for Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMK). De mange saker der familier med fremmedkulturell bakgrunn har vært behandlet med autoritær uforstand, har ført til store internasjonale protester.

I saken med den norsk-rumenske familien i Naustdal måtte kommunen innrømme at bruken av tvangsvedtak var ubegrunnet fordi det ikke var anvendt «minste inngripens prinsipp» da fem barn ble fjernet fra foreldrene med tvang.

Mange instanser arbeider konkret og konstruktivt med å forbedre barnevernstjenesten. Nylig lanserte Bergen kommune forslag til endringer i utredningen «Bergens barn – byens fremtid». Den påviste at store ressurser ble brukt til tilsyn etter bekymringsmeldinger, som heller kunne vært overlatt til helsestasjon og skolehelsetjeneste – de kjenner jo familiene bedre enn barnevernet.

Utredningen kom med forslag om å opprette barne- og familiesentre der helsestasjon og barnevernstjenesten samarbeider om å bedre foreldres omsorgskompetanse. Slike tiltak er det gode forskningsmessige belegg for.

Sommeren 2015 leverte godt over hundre fagpersoner en bekymringsmelding om norsk barnevern til barne- og likestillingsministeren. I et tilsvar kom Horne med flere forslag om forbedringer i tjenesten og innspill til bedre rettssikkerhet i barnevernsrettslige avgjørelser. Initiativtakerne til underskriftsaksjonen etablerer i disse dager et kompetansenettverk for kvalitet i barnevernet med spesialkompetanse innen klinisk praksis, organisasjon, forskning og sakkyndighet knyttet opp mot barnevern. Blant initiativtakerne er Kari Killén, professor og nestor innen barnevernsfeltet, og Gro Hillestad Thune, mangeårig dommer i Den Europeiske menneskerettsdomstol.

Også i rettsvesenet arbeides det med tiltak for å bedre rettssikkerheten i barnevernsrettslige spørsmål. Særdomstolsutvalget foreslo i år at dagens fylkesnemnder bør legges ned. I stedet bør barnevernssakene avgjøres av domstolene, av dommere med særlig ekspertise på barnesaker. En sentral del av begrunnelsen er mistillit blant private parter til behandlingen i fylkesnemndene.

Regjeringen har også innsett at tilliten til fylkesnemndene er utilfredsstillende og har utgitt retningslinjer om «samtaleprosess» som kan erstatte forhandlingsmøter i fylkesnemnd. Her skal partene stimuleres til dialog med tanke på å finne løsninger som kan ivareta alle parter i situasjoner der tvangsvedtak kan bli aktuelt. Slike samtaler er i tråd med en ny trend i jussen, som kalles medierings-juss eller konstruktiv konfliktløsning.

Barnekonvensjonen og menneskerettserklæringen inneholder bestemmelser som skal sikre barnet rett til privatliv og respekt som individ, men også til familieliv. Både barnet og familien er rettssubjekter, ifølge norsk og internasjonal lov. Det er med andre ord to hensyn som må veies mot hverandre i kritisk og selvkritisk lys, som skal være rettsgrunnlag i barnerettslig praksis.

Når fagpersoner innen barnevern og rettspleie mener at forbedringer er nødvendige, har det bakgrunn i en uheldig holdningsmessig utvikling innen sosialtjenestene etter at det biologiske prinsippet ble mistenkeliggjort som en hindring mot å sikre barn forsvarlig oppvekst.

Holdningsforskyvningen kom ikke minst til uttrykk i Raundalenutvalgets innstilling (2012). De knesatte et nytt overordnet prinsipp kalt «prinsippet om utviklingsfremmende tilknytning». Selv om utvalget bekreftet at det har verdi å vokse opp med egen biologiske familie, ble dette gjort betinget av i hvilken grad det var utviklingsfremmende for barnet. Raundalenutvalget la derved grunnlag for en grenseløs praksis: Fokuset ble flyttet fra å hindre skade, til å sørge for utviklingsstøttende oppvekst for alle barn i Norge.

Vi er mange som verdsetter den liberaldemokratiske tradisjonen i vårt eget land og internasjonalt. Det er en tradisjon som opplever trusler fra mange hold. Truslene kommer imidlertid ikke bare fra kristne og islamske fundamentalister, fra amerikanske demagoger og østeuropeiske tradisjonalister. Den største utfordringen for et liberalt samfunnssyn kommer kanskje fra liberaleres overdrivelser og skråsikkerhet.

Skal et liberalt samfunnssyn ivaretas, krever det at dens forsvarere utvikler evnen til selvkritisk refleksjon og dialogisk ydmykhet. Det gjelder både på hjemmebane og i politikken mellom stater.

Onora O’Neill mottok nylig Holbergprisen av Universitetet i Bergen. Et grunntema i hennes etiske filosofi er at det er meningsløst å snakke om rettigheter hvis det ikke settes inn i en helhet der plikter hører med. Vår egen filosof Hans Skjervheim var inne på det samme når han advarte mot at liberaliteten kunne misbrukes til en undertrykkende og likegyldig praksis, hvor vår plikt til respektfull dialog med våre medmennesker ble erstattet av holdningsløs og grenseløs aksept av umoralske handlinger i liberalitetens navn.

Ingen institusjoner i vårt samfunn bør håndteres med servil likegyldighet. Aller minst norsk barnevern.

 

Eivind Meland

Fastlege og professor ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB

Tidligere dommer i EMD refser Norsk barnevern

Posted: 19th juni 2017 by admin in Ytringer
0

Dårlig håndtering av barnevernssaker rammer først og fremst barna som er involvert.

Menneskerettighetsjurist og tidligere dommer i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD),Gro Hillestad Thune.

Som menneskerettsjurist har jeg fulgt barnevernssektoren både i Norge og i andre europeiske land siden 1970-tallet.

Renathe Remes Ørens har et innlegg i BT 15. juni, og til henne vil jeg si: Det barn trenger – ikke bare her i landet – er et barnevernssystem med ansatte som er åpne for kritikk og motforestillinger, og som med verdighet tar imot innspill om forbedringer av sine arbeidsmetoder. Dagens skyttergravskrig, hvor alle som uttrykker noen form for kritikk mot måten barnevernssaker er håndtert på blir stemplet som barnevernshatere, er verken konstruktiv eller barnevennlig. Denne uverdige debattformen tjener heller ikke interessene til de mange medarbeidere som i dag gjør en viktig jobb for å ivareta barn i utsatte situasjoner.

Byrådets vedtak om gransking for nettopp å fremskaffe et saklig grunnlag for forbedringer, er etter min mening et viktig skritt i riktig retning mot barnevernssystemet som norske barn trenger og de ansatte fortjener. Et slikt system har vi nemlig ikke i dag. For å kunne forbedre systemet, er det ingen vei utenom gransking av enkeltsaker. Det er nemlig langt fra så enkelt som at barnevernsansatte alltid er barnas riddere på foreldrenes og andre voksnes bekostning. Min erfaring er den motsatte, nemlig at dårlig håndtering av barnevernssaker først og fremst rammer de barna som er involvert.

I alle sektorer som innebærer stor risiko, er det helt nødvendig å hente lærdom fra ting som går galt. Jeg antar ingen representant for barnevernssektoren vil våge seg frem med en påstand om at det aldri gjøres feil, og at ingen har noe å lære.

Hvordan ville reaksjonen bli på et forslag fra en gruppe ansatte i flybransjen om ikke å granske en nestenulykke for å unngå å spre mer frykt blant flypassasjerer?

Gro Hillestad Thune

Kontakt mellom Foreldre og Barn (EMD)

Posted: 11th juni 2017 by admin in EMD
0

EU-domstolen er tydelig på at den anser at samspillet mellom foreldre og barn er en grunnleggende del av familielivet. 1

Dette fremkommer også gjennom at retten ofte understreker at en del av statens oppdrag er å legge til rette for gjenforening av familier. 2

I domstolens praksis fremkommer på ulike vis hovedregelen når det gjelder domstolens syn på kontakt mellom familiemedlemmer, nemlig at kontakten mellom barn og foreldre bør opprettholdes.

– bortsett fra om relasjonen er skadelig for barnet. 3

”The child’s ties with its family must be maintained, except in cases where the family has proved particularly unfit.” 4

”It is in the ‘best interests’ of every child to grow up in an environment that allow him or her to maintain regular contact with both parents.” 5

 

Notfoter

1) ”The mutual enjoyment by parent and child of each other’s company constitutes a fundamental element of family life” se Kutzner mot Tyskland (26 februari 2002, appl. no. 46544/99) s. 58, Johansen mot Norge (dom den 27 juni 1996, appl. no. 17383/90), s. 52, Bronda mot Italien (dom den 9 juni 1998, appl. no. 22430/93), s. 51, K. og T. mot Finland (dom den 12 juli 2001, appl. no. 25702/94), s. 151 m. fl. Se også s. 135 i Neulinger og Shuruk mot Schweiz (dom den 6 juli 2010, appl. no. 41615/07) der domstolen også refererer till art 24.3 i EU:s rettighetstraktat om at ”Alle barn har rett til å opprettholde et personlig forhold og direkte kontakt med begge foreldrene, med mindre det er i strid med barnet beste.”

2) Se f.eks. Scozzari og Giunta mot Italia (dom den 13 juli 2000, appl. nos. 39221/98 og 41963/98), s. 169: ”where the existence of a family tie has been established, the State must in principle
act in a manner calculated to enable that tie to be developed and take measures that will enable parent and child to be reunited”

3) Se bland annet s. 136, Neulinger og Shuruk mot Schweiz (dom den 6 juli 2010, appl. no. 41615/07): ”the child’s ties with its family must be maintained, except in cases where the family
has proved particularly unfit. It follows that family ties may only be severed in very exceptional circumstances and that everything must be done to preserve personal relations and, if and when appropriate, to ‘rebuild’ the family”. Samt s. 67, Maumousseau og Washington mot Frankrike (dom den 6 december 2007, appl. no. 39388/05): ”maintain its ties with its family, except in cases where the family has proved particularly unfit, since severing those ties means cutting a child off
from its roots”.

4) Se blandt annet s. 136 Neulinger og Shuruk mot Schweiz (dom den 6 juli 2010, appl. no. 41615/07)

5) Se Neulinger og Shuruk mot Schweiz (dom den 6 juli 2010, appl. no. 41615/07).

Johansen mot Norge (1996)

Posted: 11th juni 2017 by admin in EMD
0

Johansen mot Norge (dom 7.8.1996)

Klager Adele Johansen hadde en datter, som i 1989 hadde blitt tatt under omsorg av barnevernet som baby og plassert i fosterhjem. Fratakelsen ble behandlet i en rekke rettssaker, men Adele Johansen hadde ingen suksess med sitt ønske om at datteren skulle bli returnert til henne. I tillegg ble Adele Johansen fratatt sine foreldrerettigheter og rett til innsyn til sin datter.

For EU-domstolen ble det gjort gjeldende at både omsorgen fratakelsen og beslutningen om å frata Adele Johansen hennes rettigheter som mor, stred mot hennes, av artikkel 8 i konvensjonen, beskyttede rett til respekt for familielivet. Hun klaget også på at forhandlingene om hennes rettigheter ikke ble gjennomført innen rimelig tid, og hevdet at artikkel 6: 1 i konvensjonen i så måte var blitt krenket. Om artikkel 8, uttalte EMD innledningsvis at målet var spørsmålet om ingrepet i Adele Johansens rett til respekt for familielivet. Disse inngrep må, for å være akseptabelt i henhold til konvensjonen, ha skjedd i tråd med loven og vært nødvendig i et demokratisk samfunn for å møte artikkel 8: 2 av offentlige eller private interesser.

EU-domstolen fant ingen grunn til å tvile på lovligheten av de tiltak som hadde blitt truffet. Hensikten var også legitimt i den forstand at hensikten var å beskytte datterens helse og rettigheter.

På spørsmålet om tiltakene var nødvendige i et demokratisk samfunn, sammenliknet EU-domstolen med en rekke prinsipper som dukket opp i de tidligere avgjørelser om barneomsorg saker. Barnets beste bør gis særskilt betydning, men det ble også bemerket at oppfatningen av hva som er best for barna i vanskelige familiesituasjoner varierer mellom ulike land.

Dessuten anså også EMD at de nasjonale myndighetene ofte ha de beste forutsetningene til å vurdere situasjonen siden de har direkte kontakt med de berørte personer. EU-domstolen burde derfor ikke sette seg i de nasjonale etatene sted, men nøye seg med en omfattende kontroll av at konvensjonen respekteres. De nasjonale myndigheter bør gis stor frihet i å bestemme om omsorgsovertakelse er nødvendig, men en strengere kontroll fra EMD sin side var påkalt når det gjaldt vurderingen av om ytterligere restriksjoner, f.eks. f.eks. foreldrenes rettigheter og tilgangsrettigheter, er akseptable.

EU-domstolen fant at Adele Johansen hadde hatt tilstrekkelige prosessuelle garantier i prosedyrene som førte til de omtvistede tiltak, og at, i spørmålet om prosedyren, ikke hadde vært noe brudd på artikkel 8. Domstolen analyserte heretter de opprinnelige årsakene som førte til omsorgsovertakelse av barnet og fant at disse årsakene var relevant og tilstrekkelig til å rettferdiggjøre denne prosedyren.

Da det ble senere gjaldt beslutningen om å frata Adele Johansen hennes foreldrerettigheter og hennes rett til samvær med datteren, konstaterte EMD at omsorgsovertakelse av et barn normalt skal sees som et midlertidig tiltak, og at myndighetene derfor bør bestrebe seg på å skape gode forutsetninger for barnets gjenforening med sine foreldre. Selv om det i dette tilfellet foreligger særlige problemer, hadde disse ikke vært tilstrekkelig grunn til å frigi myndighetene fra sin normale plikt til å arbeide for en gjenforening. I lys av denne beslutningen er fratakelsen av Adele Johansens foreldrerettigheter og samværsrett ikke velbegrunnet, og EU-domstolen fant, med 8 stemmer til 1, som i denne forbindelse var det et brudd på artikkel 8.

I spørsmål om artikkel 6 konstaterte EMD at det forhold som førte til at Adele Johansen ble fratatt sine foreldrerettigheter og sin tilgangsrett pågikk i ett år og ni måneder. Riktignok var det viktig at myndighetene i en sak som dette handlet hurtig, men det var ikke grunnlag for å hevde at det i denne forbindelse har vært uaktsomt. Domstolen mente at det hadde vært relativt vanskelige spørsmål som var behandlet av en rekke ulike myndigheter og domstoler, som alle hadde oppgaven med å gjennomføre en grundig vurdering av situasjonen. Med hensyn til dette hadde kravet om en avgjørelse innen rimelig tid blitt respektert, og det var ingen krenkelse av artikkel 6 i konvensjonen.

Söderbäck mot Sverige (1998)

Posted: 11th juni 2017 by admin in EMD
0

Söderbäck mot Sverige (dom av 28.10.1998)

Söderbäck møtte K. W. i 1980, men hadde ikke et fast forhold med henne. Men han var far til datteren, M., som K. W. født i september 1982. Han hadde bare sporadisk kontakt med M. under hennes tidlige barndom, som var delvis på grunn av K. W. var villige til å la ham se barnet.
I 1983 lærte K. W.  en annen mann å kjenne, M. W., som hun flyttet sammen med i mai 1983. K. W. og m.v. giftet seg i januar 1989.
I november 1988 ba Mrs M. W. Nyköping tingrett om tillatelse til å adoptere M. Söderbäck var imot dette, men retten besluttet i desember 1989, etter å ha hørt både Söderbäck og M. W. i en muntlig forhandling, for å tillate den ønskede adopsjonen. Avgjørelsen ble senere bestemt av Svea lagmannsrett, og Høyesterett nektet anke i saken.
For EU-domstolen hevdet Söderbäck at beslutningen om å gi M. W. tillatelse til å adoptere M. stridet imot Söderbäcks rett til respekt for familielivet etter artikkel 8 i konvensjonen.
EU-domstolen bemerket at avgjørelsen utgjorde et inngrep i Söderbäcks rett til respekt for familielivet, beslutningen tatt i samsvar med svensk lov, og at hensikten var å beskytte M rettigheter, som var en legitim interesse i henhold til artikkel 8: 2 i konvensjonen. Imidlertid forble den for å avgjøre om vedtaket kunne anses som nødvendig i et demokratisk samfunn.
I denne forbindelse mente EU-domstolen at Söderbäck hadde bare begrenset kontakt med M., som hadde levd sammen med K. W. helt siden fødselen, og sammen med M. W. siden hun var åtte måneder gammel. M. W. hadde deltatt i omsorgen for M. og M. hadde ansett M.W. som sin far. Det var altså over lang tid utviklet et ekte familie forhold som består av K. W., M. W. og M. Adopsjonsbevilling hadde befestet og formalisert disse eksisterende familiebånd og fremstod dermed som rimelig. De negative effektene av beslutningen fikk for Söderbäck kan i de nåværende omstendigheter ikke anses som uforholdsmessige. Følgelig, EU-domstolen fant at artikkel 8 ikke hadde blitt krenket.

Bronda mot Italia (dom 9.6.1998)

Posted: 11th juni 2017 by admin in EMD
0

Søkerne, ektefeller Bronda, bodde sammen med sin datter S. B. og hennes datter S., som ble født i 1984. Siden S. B. Ifølge noen uttalelser forsømte foreldreoppgavene til S., besluttet en domstol i Genova i oktober 1987 at kommunen skulle overta omsorgen ansvar for S. S var imidlertid sammen med sin mor frem til september 1989, da de sosiale myndigheter pågrep henne og plasserte henne på barnehjem . Herfra ble hun bortført av sin mor. Hun ble funnet og returnert til barnehjemmet. Hun ble senere plassert i fosterhjem.
Undersøkelsene utført viste at S. B. led av en psykisk lidelse, og at det derfor ville være vanskelig å overlate til henne ansvaret for S. Videre viste det seg at S. var sterkt imot en overgang bort fra fosterfamilien. Lagmann Genoa fant i august 1995 at S. hadde nådd en slik modenhet (11 år) at det måtte tas hensyn til hennes egne ønsker og bestemte at hun kunne forbli i fosterhjemmet.
Ektefellene Bronda klaget over at S. ikke ble returnert til sin egen familie, som etter deres oppfatning krenket artikkel 8 i konvensjonen (retten til respekt for privatliv og familieliv).
EU-domstolen fant at det var et inngrep i ektefellene Brondas rett til respekt for familielivet, som var basert på loven og servert den legitime formål å beskytte S rettigheter og friheter.
En ytterligere betingelse for at inngrep vil være akseptable i henhold til artikkel 8: 2 var at det kan anses som nødvendig i et demokratisk samfunn. EU-domstolen fant at dette var tilfelle, og la særlig vekt på at den italienske domstolen hadde gjort en nøye avveining av de motstridende interesser og på S. sin spesielle protest på å forlate fosterfamilien. Brudd på artikkel 8 i konvensjonen var det derfor ikke.

Akinnibosun mot Italia

Posted: 9th juni 2017 by admin in EMD
Tags: , ,
0

Akinnibosun mot Italia (klagenr. 9056/14, dom 16. juli 2015) gjaldt tvangsadopsjon etter omsorgsovertakelse (dommen er bare tilgjengelig på fransk og i italiensk oversettelse). Klager kom til Italia som båtflyktning i 2008 sammen med sin datter som da var to år gammel. Datteren ble ved ankomsten diagnostisert med post-traumatisk stressyndrom. Far ble i 2009 arrestert og varetektsfengslet mistenkt for «traficking» av ulovlige immigranter. Datteren ble da plassert i beredskapshjem, og i 2010 ble det fattet vedtak om omsorgsovertakelse. I 2011 ble klager frikjent og løslatt. Han ba da umiddelbart om samværsrett med datteren. Første møte fant sted sommeren 2012, men datteren var anspent. Nasjonale domstoler suspenderte derfor samværsretten. I 2014 kom nasjonale domstoler til at datteren kunne adopteres bort. EMD kom enstemmig til at klagers rett til familieliv etter EMK artikkel 8 var krenket, og tilkjente ham 32 000 euro i erstatning for ikke-økonomisk tap. EMD var avvisende til statens argument om at far hadde tatt med seg datteren for å fremme sin egen sak om opphold i Italia. I tråd med etablert praksis tok EMD utgangspunkt i at avskjæring av samvær og adopsjon er svært inngripende tiltak, hvor statene har en snever skjønnsmargin. EMD fremhevet at avgjørelsene om samværsrestriksjoner og adopsjon var basert på barnevernstjenestens vurderinger, og at det ikke var oppnevnt sakkyndige. Etter EMDs syn hadde nasjonale myndigheter ikke satt i verk tilstrekkelig tiltak for å tilrettelegge for kontakt mellom far og datter. Far var i en særlig sårbar situasjon og hadde særlig behov for bistand fra hjelpeapparatet for å kunne håndtere foreldrerollen. EMD la til at siden datteren allerede var adoptert, måtte avgjørelsen ikke ses på som et pålegg om tilbakeføring.

Older Entries
Newer Entries