En Canadisk studie utført ved McGill universitetet av professor Michael Meaney fant ut at rottemødre som slikket ungene sine gjorde ungene mer rolige som voksne.
Noen rottemødre bruker mye tid på å slikke, stelle og pleie sine unger. Andre synes å ignorere sine unger. De som blir tatt godt hånd om av mødrene sine har en tendens til å vokse opp til å bli rolige voksne, mens rotteunger som får lite pleie har en tendens til å vokse opp til å bli engstelige.
Det viser seg at forskjellen mellom en rolig og en engstelig rotte ikke er genetisk, det er epigenetisk. Den pleiende oppførselen til en rottemor i løpet av første leveuke former valpenes ‘epigenomes. Og det epigenetiske mønsteret som mammaen etablerer har en tendens til å bli værende, selv etter at valpene blir voksne.
Vi er vant til å tenke på arv i form av bokstavene i DNA-koden som passerer til oss fra våre foreldre – gjennom egg og sperm. Men rotte-slikker historien forteller oss at det er en annen vei til avkommets DNA. Gjennom morens slikkende atferd, kan en rotte skrive om informasjon i valpenes DNA på en måte som helt forbigår egg og sperm. På en måte, forteller pleie oppførselen hennes ungene noe om den verden de vil vokse opp i. Mors atferd faktisk programmer valpenes ‘DNA på en måte som vil gjøre dem mer sannsynlig å lykkes.
Dette gjelder da selvsagt også for mennesker. Barn som er hos sin biologiske mor ved fødselen og får masse kjærtegn og kjærlighet, vil lykkes bedre i fremtiden for kjærtegnene programmerer faktisk barnets dna den første leveuken.