Johansen mot Norge (dom 7.8.1996)
Klager Adele Johansen hadde en datter, som i 1989 hadde blitt tatt under omsorg av barnevernet som baby og plassert i fosterhjem. Fratakelsen ble behandlet i en rekke rettssaker, men Adele Johansen hadde ingen suksess med sitt ønske om at datteren skulle bli returnert til henne. I tillegg ble Adele Johansen fratatt sine foreldrerettigheter og rett til innsyn til sin datter.
For EU-domstolen ble det gjort gjeldende at både omsorgen fratakelsen og beslutningen om å frata Adele Johansen hennes rettigheter som mor, stred mot hennes, av artikkel 8 i konvensjonen, beskyttede rett til respekt for familielivet. Hun klaget også på at forhandlingene om hennes rettigheter ikke ble gjennomført innen rimelig tid, og hevdet at artikkel 6: 1 i konvensjonen i så måte var blitt krenket. Om artikkel 8, uttalte EMD innledningsvis at målet var spørsmålet om ingrepet i Adele Johansens rett til respekt for familielivet. Disse inngrep må, for å være akseptabelt i henhold til konvensjonen, ha skjedd i tråd med loven og vært nødvendig i et demokratisk samfunn for å møte artikkel 8: 2 av offentlige eller private interesser.
EU-domstolen fant ingen grunn til å tvile på lovligheten av de tiltak som hadde blitt truffet. Hensikten var også legitimt i den forstand at hensikten var å beskytte datterens helse og rettigheter.
På spørsmålet om tiltakene var nødvendige i et demokratisk samfunn, sammenliknet EU-domstolen med en rekke prinsipper som dukket opp i de tidligere avgjørelser om barneomsorg saker. Barnets beste bør gis særskilt betydning, men det ble også bemerket at oppfatningen av hva som er best for barna i vanskelige familiesituasjoner varierer mellom ulike land.
Dessuten anså også EMD at de nasjonale myndighetene ofte ha de beste forutsetningene til å vurdere situasjonen siden de har direkte kontakt med de berørte personer. EU-domstolen burde derfor ikke sette seg i de nasjonale etatene sted, men nøye seg med en omfattende kontroll av at konvensjonen respekteres. De nasjonale myndigheter bør gis stor frihet i å bestemme om omsorgsovertakelse er nødvendig, men en strengere kontroll fra EMD sin side var påkalt når det gjaldt vurderingen av om ytterligere restriksjoner, f.eks. f.eks. foreldrenes rettigheter og tilgangsrettigheter, er akseptable.
EU-domstolen fant at Adele Johansen hadde hatt tilstrekkelige prosessuelle garantier i prosedyrene som førte til de omtvistede tiltak, og at, i spørmålet om prosedyren, ikke hadde vært noe brudd på artikkel 8. Domstolen analyserte heretter de opprinnelige årsakene som førte til omsorgsovertakelse av barnet og fant at disse årsakene var relevant og tilstrekkelig til å rettferdiggjøre denne prosedyren.
Da det ble senere gjaldt beslutningen om å frata Adele Johansen hennes foreldrerettigheter og hennes rett til samvær med datteren, konstaterte EMD at omsorgsovertakelse av et barn normalt skal sees som et midlertidig tiltak, og at myndighetene derfor bør bestrebe seg på å skape gode forutsetninger for barnets gjenforening med sine foreldre. Selv om det i dette tilfellet foreligger særlige problemer, hadde disse ikke vært tilstrekkelig grunn til å frigi myndighetene fra sin normale plikt til å arbeide for en gjenforening. I lys av denne beslutningen er fratakelsen av Adele Johansens foreldrerettigheter og samværsrett ikke velbegrunnet, og EU-domstolen fant, med 8 stemmer til 1, som i denne forbindelse var det et brudd på artikkel 8.
I spørsmål om artikkel 6 konstaterte EMD at det forhold som førte til at Adele Johansen ble fratatt sine foreldrerettigheter og sin tilgangsrett pågikk i ett år og ni måneder. Riktignok var det viktig at myndighetene i en sak som dette handlet hurtig, men det var ikke grunnlag for å hevde at det i denne forbindelse har vært uaktsomt. Domstolen mente at det hadde vært relativt vanskelige spørsmål som var behandlet av en rekke ulike myndigheter og domstoler, som alle hadde oppgaven med å gjennomføre en grundig vurdering av situasjonen. Med hensyn til dette hadde kravet om en avgjørelse innen rimelig tid blitt respektert, og det var ingen krenkelse av artikkel 6 i konvensjonen.