Av Ragnvald Petersen, lege, cand. med.
Erna Solberg sier ifølge NTB 17. desember at barn skal oppleve at en omsorgsovertakelse er til det bedre. Hun uttaler videre at det ikke alltid er slik, og at mange i barnevernet bekrefter dette. Dette sier hun som kommentar til dommene mot Norge fra EMD, samtidig som hun understreker at Norge ikke er dømt for selve omsorgsovertakelsene.
Statsministerens uttalelser er meget interessante, også fordi de forteller noen skremmende fakta om norsk barnevernspraksis. Først og fremst er det viktig å understreke at det i dag ikke stilles noen betingelser om at barn skal få det bedre, når de fratas sine foreldre. Hvordan dette har gått til i et land som stadig gjentar grunnsetningen om barnets beste, er egentlig et mysterium, selv om det kan være noe av forklaringen på at Fylkesnemnda i praksis vedtar de aller fleste begjæringer fra barnevernet.
Dersom Erna Solberg mener at det nå skal kreves at barn skal få det bedre etter overtakelsen, har hun samtidig satt hele barnevernsetablissementet i en pine. Det er nemlig umulig å føre noe bevis for at brorparten av barna som tas får et bedre liv, og dette er kanskje hovedgrunnen til at protestene mot barnevernet øker i styrke og fortsetter år etter år. Det er imidlertid lett å vise til levekårsstatistikker som forteller at barnevernsbarn flest scorer lavt på livskvalitet både når det gjelder utdanning, arbeidsliv og psykisk helse.
Vi må anta at det finnes en gruppe barn som stort sett får det bedre når samfunnet overtar omsorgen for dem, nemlig barna som utsettes for seksuelle overgrep, som opplever reell vold, og som vanskjøttes. Vi må ha lov å tro at de fleste i denne mindretallige kategorien profitterer på omsorgstiltak, selv om overgrep også kan foregå i fosterhjem og institusjon. Endel nordmenn later imidlertid til å tro at barnevernsbarn flest tilhører denne gruppen, noe som desidert ikke er tilfelle.
Problemet er derimot at det overveiende flertallet barn som tas av barnevernet, og som må være de barna Erna Solberg snakker om, nettopp ikke utsettes for alvorlig vold, overgrep eller vanskjøtsel. Disse sakene kan være sammensatte og kompliserte, men dreier seg gjerne om «manglende foreldreferdigheter», «emosjonell omsorgssvikt», «dårlig tilknytning», «dårlig mentaliseringsevne» eller andre tilstander som bygger på barnevernfaglige psykologteorier og observasjoner. Det er ingen ting som tyder på at disse barna vil profittere på «høyere kvalitet» i offentlig omsorg. Men mye tyder på at svært mange av dem vil kunne ha betydelig fordel av å få bli hjemme, eventuelt med hjelp fra fellesskapet.
Den logiske konsekvensen av at barn ikke får det bedre når de plasseres i fosterhjem eller institusjon, er ikke å «jobbe med kvaliteten» eller «bedre kompetansen». Det eneste riktige er derimot å ikke omplassere disse barna. Hvorfor Erna Solberg ikke kommer på dette selv kan man bare undres over. Man kan ikke forvente at barnevernsaktørene skal presentere forslag som dramatisk vil redusere deres egne aktiviteter, og kanskje reversere endel av deres disposisjoner. Men vi må kunne kreve av våre politikere at de kan foreta rasjonelle analyser av en etat i krise, og levere barnevernspolitikk deretter.
Erna Solberg har ikke vist slike kvaliteter, og det er meget trist for de mange barna – som påpekt av statsministeren selv – gjerne får et dårligere liv når de opptas i dette systemet.
Også publisert på idag.no