Ved vurderingen av det tar domstolen hensyn til, at oppfattelsen av når offentlige myndigheter bør gripe inn med hensyn til pleie av barn, varierer fra medlemsland til medlemsland, avhengig av faktorer som tradisjoner med hensyn til familiens rolle, tradisjoner med hensyn til inngrep fra offentlige myndigheter i familieanliggende samt tilgjengeligheten av ressurser til offentlige tiltak på dette området. Hensynet til hva som er beste for barnet er imidlertid av avgjørende betydning i hver enkelt sak. Domstolen fremhever, at de nasjonale myndigheter har fordel av den umiddelbare kontakt til alle de involverte personer, herunder ofte på det tidspunkt, hvor myndighetene overveier å treffe å treffe tiltak med hensyn til pleie av barnet og umiddelbart etter, og at tiltakene er blitt gjennomført (L mot Finland 2000).
Domstolen viser forståelse for, at nasjonale myndigheter ofte er i en bedre posisjon til å vurdere, hva som er i barnets beste interesse (Johansen mot Norge 1996, Søderbeck mot Sverige 1998).
Domstolen ser det derfor ikke for sin oppgave å tre i stedet for de nasjonale myndigheter ved utøvelsen av deres ansvar for reguleringen av offentlig omsorg for barn og foreldres rettigheter, men derimot å vurdere de beslutninger, som de nasjonale myndigheter har truffet som ledd i utøvelsen av deres skjønnsmessige beføyelse r, i forhold til konvensjonen (Hokkanen mot Finland 1994, Johansen mot Norge 1996, Bronda mot Italia 1998).
Domstolens avgjørelser er i sakens natur helt konkret begrunnet, og at den vurderer, om det er foretatt en rimelig avveining mellom hensynene til barnet på den ene side og familien på den andre siden (Bronda mot Italia 1998).
I den forbindelse skal det legges særlig vekt på hensynet til barnets interesser (hva som er det beste for barnet), og dette hensyn kan i visse tilfeller veie tyngre enn hensynet til foreldrene. Foreldre kan ikke under henvisning til artikkel 8 kreve, at myndighetene treffer foranstaltninger, som må anses for å være til skade for barnets helbred eller utvikling (Johansen mot Norge 1996).
Om et inngrep er rettferdiggjort skal sees i sammenheng med statens positive plikter. Staten kan f.esk. ha en positiv plikt til å beskytte barn mot seksuelle overgrep, herunder ved å tvangsfjerne slike utsatte barn (Covezzi og Morselli mot Italia 2003, Roda og Bonfatti mot Italia 2006, Schidt mot Frankrike 2007, R.K og A.K. mot Storbritannia 2008, Clemeno m.fl. mot Italia 2008).
Det samme gjelder ved mistanke om vold mot og mishandling av barn (Ageyevy mot Russland 2013).